Granmeisa, Poecile montanus, er en fugl i meisefamilien. Den er svært lik løvmeis, men den skiller seg ut ved å ha en langsgående lys stripe på vingen.
Granmeisa er en av våre mest tallrike meiser og finnes i barskog og blandingsskog over hele landet, også i bjørkebeltet på fjellet. Den er blant de få nordlige spurvefuglene som forsvarer et territorium gjennom hele året. Granmeisa har en imponerende hukommelse. I løpet av sommerhalvåret hamstrer den mellom 50 000 og 80 000 frø og insekter som den stort sett finner igjen vinterstid.
Utbredelse
Europa og østover i et belte gjennom Asia til Stillehavet.
Utseende
Ca. 12 cm, 11-14 g. Granmeisa har relativt stort hode med fyldig nakke. Den lysegrå oversiden brytes av en langsgående lys stripe på vingen; granmeisa viktigste kjennetegn. Mattsvart hette, lysende hvite kinn og svart strupeflekk er også typisk. Granmeiser på Vestlandet har imidlertid ikke så hvite kinn som innlandsmeisene. Granmeisa er svært lik løvmeis, men løvmeisa virker slankere, mangler den lyse stripen på vingen og har mer skittenhvite kinn. Ungfuglene ligner de voksne.
Vandringer
Er i hovedsak svært stedbunden. I enkelte år kan imidlertid flere foreta til dels vidstrakte vandringer. Det er spesielt årets ungfugler som på høstparten trekker i sørvestlig retning.
Låt
Lokker med typiske titi-tæææ-tæææ og varsler med opphissete spitt! spitt! og et raskt sisisi. Sangen er et klagende tiuuu tiuuu tiuuu, mer sjeldent et litt surrende zi-zi-zerrrl. Synger oftest i forbindelse med hekkingen, men høres også på sensommeren og av og til om vinteren.
Næring
Mest insekter og edderkopper om sommeren, i tillegg frø i vinterhalvåret. Granmeisene leter etter mat i alle slags trær, ofte også på bakken. På ettersommeren og høsten gjemmer de unna mat, særlig frø av bartrær, men også insekter og edderkopper.
Granmeisene spiser det de finner av hamstret mat, enten det er egen eller andres. De må imidlertid ha en fabelaktig hukommelse. Frø merket med en radioaktiv isotop viste at hver granmeis hadde så godt som eksklusiv tilgang til sine egne frø gjennom vinteren. Andre meiser tok bare en mindre del av disse frøene. Det virker utrolig når en vet at en granmeis hamstrer mellom 50 000 og 80 000 frø og insekter for vinterforråd.
Les mer om hamstring og hukommelse i artikkelen om meiser.
Forplantning
Granmeisparet hevder territorium gjennom hele året. Allerede i mars-april starter letingen etter reirplass. Paret hakker i fellesskap ut reirhull i en morken stubbe av gran eller et løvtre, men kan av og til benytte gamle hull etter dvergspett. En sjelden gang kan de ta i bruk fuglekasse; da bør omtrent halve kassen helst være fylt med sagflis. Reirhullet er vanligvis 10-20 cm dypt før hunnen alene bygger reiret. Reirskåla består hovedsakelig av bast fra einerbark med tilsetning av hår og fjær, av og til også med spindelvev.
De 7-9 eggene er hvite med rødbrune prikker. Hunnen overnatter i reiret i eggleggingsperioden. Hun ruger alene i 14-15 døgn.Hannen mater maken fra før eggleggingen og gjennom rugetiden.
De nyklekte ungene veier rundt 1 gram, og øker vekten med omkring 1 gram per dag de første 10-12 dagene. Ungene mates av begge foreldrene; hovedsakelig med insektlarver og edderkopper.
Etter nær 3 uker i reiret forlater ungene reiret, men er avhengige av foreldrene ennå et par ukers tid. Straks ungene er uavhengige, forlater de familieflokken og streifer omkring for å etablere seg i området.
Alder
I en fjellskog i Budal, Sør-Trøndelag, ble eldste ringmerkete granmeis 9 ½ år. Mange ble 3-5 år gamle før de forsvant.
Vinterflokken
Territorielle granmeiser er stedfaste og hvert hekkende par holder seg stort sett innenfor territoriet hele livet. Vinterterritoriene er svært store, ofte rundt 25 hektar (fire territorier per km2). Det tilsvarer et samlet areal av nær 60 fotballbaner. Områder med gode betingelser for granmeis er derfor fylt opp. Det resulterer i at mange av de unge ikke får eget territorium. Disse må søke å bli medlem av en vinterflokk av granmeiser inne på et hekkende pars territorium. Hver vinterflokk består av 4 til 6 medlemmer; et territorielt par av voksne og 1-2 par av ungfugler. Ingen er i slekt med hverandre.
Å være medlem av en slik vinterflokk er av største betydning. I tillegg til at risikoen for å bli tatt av en predator reduseres, kan et flokkmedlemskap være eneste mulighet for en ung granmeis til senere å etablere territorium i et gunstig område. Unge granmeiser som ikke lykkes i å bli flokkmedlem må enten trekke ut av området, slå seg ned i et mindre gunstig område eller friste skjebnen som streifer, det vil si farte rundt i håp om å oppnå flokkmedlemskap. Ingen av disse valgene har vist seg å være vellykket.
Den faste vinterflokken av granmeiser må ikke forveksles med de løsere blandede meiseflokkene med flere fuglearter. Om vinteren slutter granmeisene seg ofte til disse løsere flokkene på leting etter mat. Men territorielle granmeiser følger bare med så lenge den blandede flokken beveger seg innenfor deres eget territorium.
Sosial rang og overlevelse
Innenfor hver flokk er det en sosial rangorden - et lineært hierarki hvor den gamle hannen er den ubestridte ener. Han er alfafuglen og dominerer alle. Deretter kommer de unge hannene hvor den ene er dominant over den andre, det vil si at den vinner ved eventuelle stridigheter. Den voksne hunnen, maken til alfa-hannen, domineres av unghannene, men beskyttes av maken. Når hunnen er i nærheten av alfa-hannen, får hun automatisk høyere status. Nederst på rangstigen står de to unge hunnene som er makene til de unge hannene. Rangordenen innenfor flokken blir da:
Voksen hann ≈ voksen hunn > ung hann1 > ung hann2 > ung hunn1 > ung hunn2
Sjansen for å overleve kalde og snørike måneder er gjennomgående forbundet med rangorden; de høyest rangerte fuglene - de dominante, har større sjanse til å overleve vinteren enn de lavest rangerte.
Den svarte hakeflekken hos granmeishanner er et statussymbol. Jo større og mer markert denne flekken er, jo høyere rang har fuglen. Ved territorielle konflikter eller ved konkurranse om en matkilde, er den dominerende fuglen rask til å vise hakeflekken mens den andre fuglen markerer sin underlegenhet og unngår å bli skadet i en eventuell slåsskamp den er dømt til å tape.
Overlevelse
For å overleve kalde vinternetter må fuglene bygge opp et fettlager stort nok til brensel for kommende natt. Når de skal sove bruser de opp fjærene og stikker nebbet under ryggfjærene. For å redusere varmetapet om natta, senker de stoffskiftet og reduserer kroppstemperaturen inntil 9 grader (fra 41 til 32 grader). Dette kalles hypotermi. Når kroppstemperaturen nærmer seg den nedre grensen på begynner den sovende meisa å skjelve, noe som stabiliserer temperaturen.