Gammelnorsk, språket i Norge fra begynnelsen av vikingtiden inntil annen halvdel av 1300-tallet.
I Norge har betegnelsen ofte vært brukt ikke bare om gammelnorsk, men også om middelalderspråket i de landområdene som ble befolket fra Norge i vikingtiden (Vesterhavsøyene, deler av De britiske øyer, Island, Grønland). Dette fellesspråket kalles nå til vanlig norrønt i norsk (svensk fornvästnordisk; tysk altwestnordisch) og er et begrep som dekker både gammelnorsk og gammelislandsk.
Gammelnorsk skiller seg fra normalisert norrøn ortografi. For eksempel finnes ikke arkaiske trekk som h foran l (som i hlátr, 'latter') og tegn som ǫ (o med kvist), og gammelnorsk tekst kan gjerne ha innskuddsvokal og følge regler for vokalharmoni i større eller mindre grad.
Se norrønt og norsk språkhistorie.