Jihadisme, voldelig retning innen islamisme tuftet på væpnet kamp i form av hellig krig (jihad) for å innføre islamistisk styresett lokalt og et kalifat globalt. Jihadistiske grupper har vokst fram i flere land, og er særlig knyttet til den puritanske salafistiske skole innen sunni-retningen av islam. Retningen omtales derfor av og til som salafistisk jihadisme.
Jihadistgrupper er kjent for sin bruk av terror og andre former for vold, og flere er definert som terrorgrupper, blant annet av EU og USA. Til voldsbruken hører henrettelser både av militære motstandere og sivile annerledestenkende. Samtidig som de forfekter en konservativ form for islam utnytter jihadistene moderne kommunikasjonsmidler i sin propaganda.
Bakgrunn
Jihad har vært ført siden islam ble til, og vokste ut fra Den arabiske halvøy på 600-tallet. Jihadisme i moderne betydning oppstod under krigen i Afghanistan på 1980-tallet. Krigen tiltrakk seg et stort antall muslimske fremmedkrigere som kom for å assistere lokale mujahedin i kampen mot sovjetisk okkupasjon.
Den palestinske ideologen Abdullah Azzam (1941–1989), som var med å organisere arabernes innsats i denne perioden, regnes som jihadismens grunnlegger.
Jihadismen finner også ideologisk forankring og inspirasjon i den egyptiske filosofen Sayyid Qutbs forfekting av jihad ikke bare for å forsvare muslimer og islamsk land, men som et offensivt middel – som opprør mot interne og eksterne fiender. Denne tilnærmingen er knyttet til det politisk-religiøse begrepet jahiliyya, som et barbarisk, korrumpert samfunn i konflikt med islam.
1990-tallet
På 1990-tallet spredte jihadismen seg til flere land, særlig i Midtøsten og Nord-Afrika, og kom til utløp i form av både opprørskriger og rene terroranslag. De mest kjente konfliktene der jihadister var involvert på 1990-tallet er borgerkrigen i Algerie, krigen i Bosnia og gruppen al-Jama'a al-Islamiyyas terrorkampanje i Egypt, som blant annet rettet seg mot vestlige turister.
Etter 2001
Av særlig betydning for utbredelsen av jihadisme var al-Qaidas angrep på mål i USA i 2001 og sunnienes motstandskamp mot den USA-ledede okkupasjonen av Irak fra 2003. Senere har særlig opprøret mot det sjia-dominerte regimet i Irak og borgerkrigen i Syria gitt næring til jihadismen i Midtøsten, herunder framveksten av Den islamske stat (IS).
Jihadister kjemper dels mot lokale regimer for å etablere islamske stater; dels engasjerer de seg i det som omtales som global jihadisme. Den globale jihadismen retter seg særlig mot USA og Israel, som jihadistene gjerne definerer som én og samme fiende. Angrep på vestlige mål ble en del av den jihadistiske doktrine etter at al-Qaidas grunnlegger Osama bin Laden i 1998 erklærte universell krig mot USA.
Fra 2001 ble også USAs allierte i Vest-Europa et mål for globale jihadister. Jihadister sto bak Madrid-bombene i 2004 der 191 mennesker ble drept, og London-bombene i 2005 der 52 ble drept. I påfølgende år ble et større antall terrorplaner avverget. De fleste av disse planene var knyttet til al-Qaida og al-Qaidas sympatisører i Europa. I 2015 begynte også Den islamske stat (IS) å ta bruk internasjonal terror mot Europa. Den 13. november angrep et IS-tilknyttet nettverk flere mål i Paris, der til sammen 129 personer ble drept. IS beskrev angrepet som hevn for Frankrikes militære engasjement i Syria.
Til tross for disse høyprofil-aksjonene i Vesten, er de fleste jihadistgrupper i dag mest opptatt av kamp mot lokale regimer, og blir ofte involvert i kamper mellom muslimer, særlig i Irak etter 2003 og Syria etter 2011, og før det i borgerkrigen i Algerie på 1990-tallet. Angrep på andre muslimer regnes som kontroversielt, også innenfor jihadismen, og har gjennom historien ført til dype splittelser i bevegelsen.