Gammelnorsk, språket i Norge fra begynnelsen av vikingtiden fram til annen halvdel av 1300-tallet.
I Norge har betegnelsen også blitt brukt om middelalderspråket i de landområdene som ble befolket fra Norge i vikingtiden. Dette fellesspråket kalles nå til vanlig norrønt på norsk (svensk fornvästnordisk; tysk altwestnordisch), et begrep som dekker både gammelnorsk og gammelislandsk.
Gammelnorsk, som er det språket vi finner i norske tekster på 1200- og 1300-tallet, skiller seg fra den normaliserte norrøne ortografien på flere punkter. For eksempel er det ikke vanlig med h foran l, r og n (laupa, ross, not for hlaupa, hross, hnot, 'løpe, hest, nøtt'), diftongen ey skrives oftere øy (høyra for heyra, 'høre'), tegnet ǫ (o med kvist) finnes ikke, og gammelnorsk tekst kan gjerne ha svarabhaktivokal og følge regler for vokalharmoni.
Gammelnorske trekk kan også finnes i islandske håndskrifter. Slike trekk har ofte blitt forklart med norske forelegg, men de kan også forklares som språklige tilpasninger i litteratur som skulle eksporteres fra Island til Norge.
Se norrønt og norsk språkhistorie.