Ikonografi, (av ikon og -grafi), vitenskapen om kunstverkets innhold og betydning, fra ca. 1840 en viktig gren av kunsthistorien.
Ikonografien beskjeftiger seg med kunstverkets symboler, med attributter, allegorier og den mer eller mindre skjulte billedbetydning. Særlig i studiet av den kristne kunst spiller ikonografien en vesentlig rolle. Motivforskning med støtte i liturgiske tekster og teologisk litteratur kan bidra til å kaste nytt lys over den tidlig kristne tid. Lenge har imidlertid også den profane ikonografi blitt omfattet med stor interesse. Gjennom inngående detaljstudier av symboler, attributter, historiske og mytologiske billedfremstillinger har man kunnet forfølge motivvandringer og kunnet belyse påvirknings- og dateringsspørsmål.
Warburg Institute i London har spilt en betydelig rolle for utviklingen av denne vitenskapsgrenen, der analysen av de visuelle symboler er blitt utviklet til en billedtolkning på idéhistorisk grunnlag, kalt ikonologi. Princeton University har utarbeidet Princeton Index of Christian Art, med en systematisk fortegnelse over billedtyper i tidlig kristen tid og middelalderen. Ved andre forskningssentre er det bygd opp tilsvarende arkiver for kunst fra senere perioder. I norsk forskning arbeidet Anders Bugge særlig med middelalder-ikonografi, videre utgav F. B. Wallem Iconographia Sancti Olavi (1930), mens H. P. L'Orange har tatt opp antikke og tidlig kristne problemer.
Betegnelsen kan også brukes om religiøs kunst i sin alminnelighet, eller om studiet av religiøs kunst. Ikonografi betegner da særlig kunst som anvendes i kultisk sammenheng, og som følger fastlagte regler for utforming, farger og symboler.