Anselm av Canterbury, var en italiensk erkebiskop og en av middelalderens største teologer. Han ble 1063 prior i klosteret Bec i Normandie, og senere abbed. Anselm ble kjent som en glimrende teologisk lærer. Som erkebiskop av Canterbury (1093) kom han snart i konflikt med Vilhelm 2 om kirkens rettigheter, og forlot England i 1098. Da kong Vilhelm døde i 1100, vendte Anselm tilbake til England, men nektet den nye kongen, Henrik 1, å innsette biskoper (se investitur). I 1107 inngikk kongen og paven et kompromiss i dette spørsmålet.
Betydning
Anselm er den fremste av de tidlige skolastiske teologer. Han tar utgangspunkt i troen som opplevd virkelighet og grunnlag for teologisk og filosofisk refleksjon («Jeg tror for å kunne forstå»), jfr. Monologium, hvor Anselm prøver å bevise Guds eksistens. Kort etter kom Proslogium, hvor Anselm, som den første, definerer det eneste gudsbevis som fremdeles kan tillegges en viss gyldighet, det ontologiske: Et begrep som skal tilkjennes begrepskjennetegnet fullkommenhet, må også tilkjennes eksistens, for ellers ville man kunne finne et annet begrep som var mer fullkomment fordi det også eksisterte. Anselm foregriper i sine forsvar for beviset bl.a. Kants innvending.
Varig betydning også innenfor protestantismen fikk Anselm gjennom sin helt nye lære om Kristi forsoningsverk (satisfaksjonslæren, med bakgrunn i middelalderens æresbegrep, fremsatt i boken Cur Deus homo): Gud måtte bli menneske i Jesus Kristus fordi menneskets synd betydde en krenkelse av Guds ære, og fordi denne synd var uendelig, var det bare den fullkomne Gud som i menneskets sted kunne skaffe den uendelige satisfaksjon (fyllestgjørelse).