Skikken å dekke den dødes grav med et synlig monument i form av en haug opptrer først i de eldste jordbrukskulturer i Asia og Europa, men er for øvrig kjent fra de fleste områder av verden. Haugen ble vanligvis også betraktet som den dødes bolig eller oppholdssted.
Det opprinnelige gravanlegget (primærgraven) kan være av høyst forskjellig art og romme så vel brent som ubrent begravelse. Senere kan graver fra yngre perioder være anlagt i haugen (sekundærgraver).
Uavhengig av selve gravanlegget finner man mange variasjoner i haugens konstruksjon og størrelse. Runde, kuppelformede gravhauger er overalt det vanligste, men de kan også være avlange, tre- eller firkantede, ringformet med nedsenket midtparti, enkelte kan ha vært pyramide- eller kjegleformet. Ofte er haugen omgitt av steinrekker.
I motsetning til de vanlige gravhauger som er bygd av jord, grus, sand og stein, er gravrøysene utelukkende lagt opp av stein. Denne byggemåten kjennes også fra vidt forskjellige områder og tidsrom, og den beror vel så meget på særlige gravskikker som på den lokale tilgang på byggemateriale.
I deler av Norden var gravhauger utbredt blant en del av den yngre steinalders jordbrukskulturer. Den blir helt gjennomført i eldre bronsealder, som over hele Nord-Europa karakteriseres ved anlegg av tallrike store gravhauger. Skikken er fullt levende gjennom hele forhistorien til kristendommens innførsel.
I Norge er jernalderen gravhaugenes klassiske tid, selv om en rekke røyser langs kysten og i innlandet antas å skrive seg fra bronsealderen. Jernalderhaugene i Norge er vanligvis runde og varierer i størrelse fra 4–5 m i diameter til svære monumenter på opptil 77 m i tverrmål (se Raknehaugen).