Versj. 4
Denne versjonen ble publisert av Peter Sigurdson Lunga 31. desember 2015. Artikkelen endret 2597 tegn fra forrige versjon.

Anselm av Canterbury, var en italiensk erkebiskop og en av middelalderens største teologer. Han ble 1063 prior i klosteret Bec i Normandie, og senere abbed samme sted. Etter Vilhelm 1s erobring av England i 1066, ble store landeiendommer donert til klosteret i Bec av normanniske aristokrater, og som abbed var Anselm ofte i England. Der besøkte han også erkebiskop Lanfranc den tidligere prioren i Bec, og Anselm ble snart Canterburymunkenes favoritt til å etterfølge Lanfranc.

Da Lanfranc døde i 1089 nølte Vilhelm 2 med å innsette en ny erkebiskop, og innkasserte samtidig avkastningen fra erkebiskedømmets betydelige jordegods. Det var ikke før i 1093, da kongen trodde han lå for døden at den motvillige Anselm nærmest ble tvunget til å ta i mot ring og stav som erkebiskop av Canterbury. Da kongen kom seg av sykdommen havnet han snart i konflikt med den nye erkebiskopen, som ikke var like diplomatisk innstilt som sin forgjenger. Blant de viktigste uenighetene var skattleggingen av kirkens eiendommer og erkebiskopens bidrag til kongens militærkampanje mot Wales, og konflikten skapte en frustrert og spent atmosfære mellom Vilhem og Anselm. Anselm ønsket å søke råd hos pave Urban 2 for å løse konfliktene, men Vilhelm nektet erkebiskopen å reise. I oktober 1097 dro Anselm likevel, og tilbragte tre år i frivillig eksil.

På kontinentet kom Anselm i kontakt med lederne for den gregorianske reformbevegelsen, deriblant pave Urban 2 og Hugh, erkebiskopen av Lyon. Inspirert av reformbevegelsens krav om en selvstendig kirke var Anselm enda mer kompromissløs i sine krav mot den nye Engelske kongen Henrik 1, som inviterte ham tilbake til England i 1100. Anselm nektet blant annet å la kongen innsette nye biskoper, men kanskje mer alvorlig i kongens øyne, nektet erkebiskopen å avlegge troskapsed til Henrik, selvom han hadde avlagt en slik ed til den forrige kongen Vilhem. Begge parter appellerte saken til paven i Roma i 1103 og etter at pave Paschal 2 ekskommuniserte de biskoper som Henrik hadde innsatt, ble Anselm nektet innreise til England.

I 1106 inngikk Henrik, paven og Anselm et kompromiss i saken. Kongen skulle ikke lenger spille noen rolle i den rituelle investituren av kirkelige embetsmenn, men kunne likevel kreve troskapsed for de landeiendommer som kirken forvaltet. I praksisk fortsatte derfor engelske konger å utnevne biskoper og erkebiskoper. Anselm døde i 1109, og ble etterfulgt i 1114 som erkebiskop av Ralph d'Escures.

Teolog

Anselm var kjent som en glimrende teologisk lærer og blir av mange regnet for å være den fremste av de tidlige skolastiske teologer. Han tar utgangspunkt i troen som opplevd virkelighet og grunnlag for teologisk og filosofisk refleksjon («Jeg tror for å kunne forstå»), jfr. Monologium, hvor Anselm prøver å bevise Guds eksistens. Kort etter kom Proslogium, hvor Anselm, som den første, definerer det eneste gudsbevis som fremdeles kan tillegges en viss gyldighet, det ontologiske: Et begrep som skal tilkjennes begrepskjennetegnet fullkommenhet, må også tilkjennes eksistens, for ellers ville man kunne finne et annet begrep som var mer fullkomment fordi det også eksisterte. Anselm foregriper i sine forsvar for beviset bl.a. Kants innvending.

Varig betydning også innenfor protestantismen fikk Anselm gjennom sin helt nye lære om Kristi forsoningsverk (satisfaksjonslæren, med bakgrunn i middelalderens æresbegrep, fremsatt i boken Cur Deus homo): Gud måtte bli menneske i Jesus Kristus fordi menneskets synd betydde en krenkelse av Guds ære, og fordi denne synd var uendelig, var det bare den fullkomne Gud som i menneskets sted kunne skaffe den uendelige satisfaksjon (fyllestgjørelse).