Utvinning av salt skjer enten ved brytning eller oppløsing av steinsalt (halitt) fra saltleier eller ved inndamping av sjøvann.
Steinsalt
En av de mest kjente forekomster av halitt finnes ved Stassfurt, 3 mil sør for Magdeburg i Tyskland. Her omtales saltkilder og saltbrønner så tidlig som 1195. Etter 1861 har disse forekomstene også hatt betydning for utvinning av kaliumsalter (se stassfurtsalter). I saltgruvene ved Wieliczka i Polen og Slănic-gruven i Romania er det brutt salt helt siden romertiden.
Der steinsaltet er så sterkt forurenset av leire, gips o.l. at det ikke kan brytes direkte, hugger man ut kamre som så fylles med vann. Saltløsningen (ty. Sole) blir deretter kokt inn. Kjente saltleier av denne typen er Dürnberg-gruvene ved Hallein sør for Salzburg i Østerrike, nå en stor turistattraksjon.
En rekke tysk-østerrikske navn med forstavelsen Salz- eller Sol- (f.eks. Salzkammergut og Solbad i Østerrike) minner om den gamle saltutvinningen, og til flere av dem er knyttet badeanstalter med mineralvann som er særlig rikt på koksalt. Andre viktige steinsaltforekomster finnes bl.a. i Storbritannia, Frankrike, Spania, Russland og USA.
I Valløy, Tønsberg kommune, var det på 1700- og 1800-tallet et betydelig saltverk. Det ble nedlagt i 1860.
Havsalt
Salt er også siden de eldste tider blitt utvunnet av sjøvann, som stenges inne i store, grunne bassenger (saliner), hvor det damper inn i solen. Denne metoden er naturligvis mest effektiv i varme og tørre klimaer. Særlig kjent er de mange saliner (marinhas) ved Setúbal i Portugal.
Også i de nordligste land er det gjort mange forsøk på å utvinne salt av sjøvann, men oftest med dårlig økonomisk resultat. Norge har helt fra middelalderen vært sterkt avhengig av saltimport, ikke minst pga. fiskeriene, og hanseatenes handelsvelde bygde for en ikke liten del på deres herredømme over salthandelen. Under den britiske blokade av Norge i begynnelsen av 1800-tallet forsøkte Hans Nielsen Hauge å avhjelpe saltmangelen ved å anlegge saltkokerier på Sørlandet og Vestlandet.
I kalde strøk kan man også la vannet fryse saltet ut; isen som dannes er nemlig saltfri, og saltet konsentreres i restløsningen.