Den ortodokse kirke, betegnelse på en rekke selvstyrende kirker utgått fra den bysantinske kirke etter splittelsen med Roma i 1054. De ortodokse kirker utgjør til sammen den tredje største gren av kristendommen, og teller ca. 225 millioner mennesker. Kirkene er forent ved felles lære og praksis, men har ikke et læremessig eller administrativt sentrum; patriarken av Konstantinopel (Istanbul) bærer imidlertid tittelen økumenisk patriark og innehar en æresstilling blant ortodokse kirkeledere; siden 1991 er Bartolomeo 1 (Dimitros Arhondonis) økumenisk patriark. Den ortodokse kirken er engasjert i økumenisk arbeid, og er fullt medlem av Kirkenes Verdensråd.
Utbredelse
Den ortodokse kirke omfatter følgende selvstendige (autokefale) kirker: de oldkristne patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem, samt de «nye» kirkene i Russland (Moskva ble eget patriarkat i 1589), Serbia, Romania, Bulgaria, Kypros, Hellas, Polen, Albania, Georgia, Sinai (Katarinaklosteret) og én kirke for Tsjekkia og Slovakia. Disse kirkene utgjør kirkerettslige selvstendige enheter og velger sine egne kirkeledere. Den ortodokse kirke i USA ble erklært autokefal i 1970 av patriarkatet i Moskva, men er ikke godkjent av Konstantinopel. Den selvstendige (autonome) kirken i Finland er underlagt patriarkatet i Konstantinopel ved valg av øverste kirkeleder, mens de autonome kirkene i Makedonia og Japan er underlagt patriarkatet i Moskva. Estland, som tidligere var underlagt patriarkatet i Moskva, gikk i 1996 over til Konstantinopel. Det har også vært en splittelse i kirken i Ukraina, der deler av kirken løsrev seg fra Moskva i 1992. Også den bulgarske kirken er splittet i senere år, her som følge av politisk uenighet. Som en følge av utvandring fra Hellas, Balkan-landene, det tidligere Sovjetunionen og Finland er ortodokse menigheter grunnlagt i alle verdensdeler i løpet av 1900-tallet.
På 1800-tallet drev den russiske kirken en aktiv misjon i Kina, Japan, Korea og Alaska. Fra 1900-tallet har den ortodokse kirken av politiske og sosiale grunner hatt en begrenset misjonsvirksomhet, men blomstrende ortodokse menigheter er etablert i Kenya, Uganda og Tanzania; disse kirkene er underlagt patriarkatet i Alexandria. Om lag 1/3 av alle ortodokse lever i det tidligere Sovjetunionen; etter 1990 har kirken vært i rask vekst i Russland, og antall ortodokse kirker har økt fra 6500 i 1986 til godt over det dobbelte (2004).
I Norge ble Hellige Nikolai Menighet grunnlagt i 1931, som den første ortodokse menighet i moderne tid. I dag finnes det en rekke ortodokse menigheter her i landet. Den ortodokse kirke er blant Norges hurtigst voksende religionssamfunn, basert på tall fra Statistisk sentralbyrå. I år 2000 var det 2315 ortodokse i Norge, i 2009 var det 7664, og i 2011 var det 9894.
Historie og læreutvikling
Det formelle bruddet mellom den romersk-vestlige og den bysantinsk-østlige kirken regnes fra 1054, da patriarken av Konstantinopel og paven av Roma gjensidig lyste hverandre i bann; bannlysingen ble først opphevet i 1964. Det som skilte den vestlige og den østlige gren av kirken, var først og fremst spørsmålet om pavens overordnede myndighet samt tillegget i den nikenske trosbekjennelsen (filioque), som ble innført i Vesten uten konsultasjon med den østlige gren av kirken.
Den ortodokse kirke bygger på Bibelen og fremhever enheten mellom skrift og tradisjon; til tradisjonen regnes trosbekjennelsene, dekretene fra de sju økumeniske konsiler (kirkemøtene fra 300- til 600-tallet, da hele den kristne kirke var samlet), liturgien og kirkens ikoner. I utvidet forstand er tradisjonen oppfattet som «Den hellige ånds liv i kirken» (Vladimir Lossky). Det legges stor vekt på de greske kirkefedrenes skrifter; her finnes grunnlaget for en teologisk tenkning som ble videreført av store forfattere og teologer som Johannes fra Damaskus (ca. 675–749), Symeon den nye teologen (949–1022) og Gregor Palamas (1296–1359).
Den hesykastiske tradisjonen, som ble utviklet i munkesamfunnet på Athos og forsvart av Gregor Palamas, viser den ortodokse kirkes vektlegging av forbindelsen mellom teologi, mystisk erkjennelse og bønn. Fra 1900-tallet har greske – og i særlig grad eksil-russiske teologer som Vladimir Lossky og G. Florovskij – bidratt til en utdypet forståelse av ortodoks lære og kirkesyn. I senere år er det blitt ført samtaler mellom paven og den økumeniske patriark for å tilnærme kirkene.
Sakramenter, liturgi og fromhetsliv
Kirken anerkjenner sju sakramenter: 1) barnedåp, som umiddelbart følges av 2) salving (krismering eller konfirmasjon), 3) nattverd, 4) botens sakrament (skriftemålet), 5) ekteskap, 6) ordinasjon og 7) de sykes salving. Til forskjell fra den romersk-katolske kirke kan skilsmisse innvilges. Gifte menn kan vies til prester, men ekteskap kan ikke inngås etter ordinasjonen. Biskoper velges kun blant sølibatære prester, som (med få unntak) er prestevidde munker eller enkemenn; prestemunkene utgjør den ortodokse kirkes ledersjikt.
Fra 300-tallet har klostervesenet spilt en fremtredende rolle, og fra 900-tallet har Athos vært et sentrum for monastisk liv. Klostervesenet er ikke inndelt i ordener; det er kontemplativt orientert, og følger den hellige Basilios regel. Den ortodokse kirke har en rik liturgisk tradisjon, og gudstjenesten feires vanligvis på folkespråket. Høydepunktet i kirkeåret er påskefeiringen; i de fleste ortodokse kirker feires julen 6. januar (epifania). Fastepraksis er streng og utelukker alle animalske produkter (kjøtt, fisk, egg og melkeprodukter).
Karakteristisk for ortodokse kirkebygg er ikonostasen, en vegg smykket med ikoner som skjuler alteret og deler kirkerommet i to. Bildene av Kristus, Maria og de hellige spiller en sentral rolle både i liturgi og fromhetsliv.