Reliktfauna, dyr eller grupper av dyr innenfor et avgrenset område som i dag forekommer som rester av tidligere tiders dyresamfunn. I tidligere tider var utbredelsen ofte større, men økt konkurranse fra andre arter eller endret klima har ført til innsnevring av utbredelsen.
Mange av de dyr vi ellers anser som levende fossiler, representerer egentlig reliktfauna. Australias og Sør-Amerikas kloakkdyr og pungdyr er således dyregrupper som i tidligere jordperioder hadde en meget større utbredelse. Andre eksempler er dolkhaler, urbløtdyr, perlebåt (Nautilus) og blåfisk (Latimeria).
Flere europeiske dyre- og plantearter tilpasset et kaldt klima betegnes «istidsrelikter»: Etter hvert som isen trakk seg tilbake etter siste istid, var høyfjellene de eneste områdene i Mellom- og Sør-Europa hvor disse artene kunne overleve. Resultatet ble at flere av de nordlige eller arktiske artene vi har i dag, også finnes i isolerte bestander i bl.a. Alpene og Pyreneene. De isolerte bestandene av bjørkemus i Europa (inkludert Norge) tyder på at den også er en istidsrelikt, men fra steppehabitater.
Ellers finnes reliktfauna knyttet til ferskvann som har vært havområder. Ringselen, vanlig i de arktiske hav, finnes også isolert i noen finske og russiske sjøer (blant annet Saimaa og Ladoga). Disse populasjonene stammer fra den gang disse sjøene stod i forbindelse med Østersjøen.
Som istidsrelikter regnes fem arter av krepsdyr fra norske innsjøer, deriblant pungreke Mysus relicta som hører til rekebarn. Den lever i arktiske hav, men også i Østersjøen og i noen svenske sjøer. Som «havrelikter» forekommer også en rekke skandinaviske ferskvannsfisk, blant annet Vänernlaksen og Vätternlaksen som går under navnet blege.