Muhammad, religiøs leder, profet og grunnleggeren av islam. Muslimene mener Gud talte til menneskene gjennom Muhammad, og ser ham som den siste i en rekke av profeter. Muhammad var en inspirert forkynner og en stor politiker og hærfører. Ved sin død i 632 var han den ubestridte hersker over størstedelen av Den arabiske halvøy. Muhammads åpenbaringer er nedskrevet på arabisk i Koranen, den hellige boken.
Muhammads liv
Muhammad ble født i Mekka i ca 570 e.Kr. På denne tiden var Mekka en viktig handels- og pilegrimsby, selve knutepunktet for karavanehandelen på den arabiske halvøy. Han tilhørte Banu Hasjim, en forarmet gren av Kureish-stammen (koreishittene) som dominerte Mekka fra 500-tallet.
Muhammads liv slik det skildres i klassiske arabiske kilder, inneholder følgende hovedtrekk: Han ble tidlig foreldreløs, og en onkel, Abu Talib, tok hånd om ham. Som ung mann forsøkte Muhammad seg med hell som handelsmann. Han kom i kjøpmannsenken Khadijas tjeneste; da han var 25 år giftet den 15 år eldre Khadija seg med ham.
I 610, i måneden ramadan, fikk Muhammad sitt profetkall, en opplevelse som ifølge tradisjonen er gjengitt i Koranen, sure 96. Denne suren åpner med Guds befaling til Muhammad: «Forkynn i din Herres navn.» Muhammad forkynte læren om én Gud og om dommens dag. I Mekka vakte imidlertid hans forkynnelse motstand, og etter mer enn ti år blant mekkanerne tok han beslutningen om å utvandre med sine tilhengere til byen Yatrib, senere kalt Medina (medina al-nabi, 'Profetens by').
Profetens hijra, det vil si hans utvandring i 622, markerer bruddet med det gamle stammesamfunnet og derved med jahiliyya, «hedendommens eller uvitenhetens tid». Hijra ble også utgangspunktet for islams tidsregning. I Medina fant det nye religionssamfunnet sin form; i tillegg til det religiøse budskapet inneholdt Muhammads forkynnelse fra Medina-perioden lover og forordninger av sosial, juridisk og politisk karakter.
Muhammad var en inspirert forkynner og en dyktig hærfører og politiker. Etter et oppgjør med de jødiske stammene i Medina fikk han en rekke beduinstammer under kontroll. Litt etter litt måtte også mekkanerne gi tapt. Etter slaget ved Badr i 624 vokste profetens ry; året etter fulgte det mislykkede slaget ved Uhud, som gikk forut for fredsavtalen med mekkanerne i Hudabiya 628. Derved kunne profeten og hans tilhengere foreta pilegrimsferden til Kabaen, islams sentralhelligdom, i Mekka. Slik knyttet Muhammad den før-islamske pilegrimsferden til den nye religionen islam.
Muhammad dro mot Mekka i 630, inntok byen og renset Kabaen for gudebilder og det som minnet om «hedendommens tid». I 632 foretok han sin siste pilegrimsferd, som ble forbildet for hvordan de troende skal utføre pilegrimsritualet. Samme år døde han.
Muhammad og Khadijas datter Fatima ble gift med profetens fetter Ali Ibn Abi Talib, og Fatima og Ali ble samlende for tilhengere av en dynastisk arvefølge. Etter Khadijas død hadde Muhammad tatt flere andre hustruer. Yndlingshustruen Aisha Bint Abu Bakr var en markant skikkelse, og ifølge tradisjonen føres 1200 hadither (normerende beretninger om profeten) tilbake til henne.
Da profeten plutselig døde i 632, ble spørsmålet om profetens etterfølger (khalifah, stedfortreder, etterfølger) et viktig spørsmål. Den fløyen som utpekte profetens fetter og svigersønn Ali ibn Abi Talib (d. 661) som fellesskaptes leder, ble kalt shi´at ali, ”Alis parti” (se sjiaislam). Den andre fløyen hevdet at det var fellesskapets sak å velge en leder, fortrinnsvis fra Quraish-stammen. Dette skulle bli det sunni-islamske standpunktet.
Kharijittene («de som trer ut») inntok et særstandpunkt ved å avvise tanken om at en bestemt gruppe hadde fortrinnsrett til kalifatet. Kharijittene ble senere splittet, og små ibadittiske grupper i Nord-Afrika, Oman og på Zanzibar-kysten er i dag de siste utløpere av denne tredje retningen (se ibaditter).
Muhammad i islamsk tradisjon
Kildene til Profetens liv er Koranen, som gir enkelte biografiske opplysninger, hadith-samlingene, redigert på 800- og 900-tallet, og de tradisjonelle profetbiografiene (sira), hvorav den eldste er Ibn Ishaqs fremstilling, gjengitt av Ibn Hisham (d. 827).
Synet på profeten ble inngående debattert i klassisk tid, og utgangspunktet var alltid koranteksten. Her kalles Muhammad for profet (nabi; rasul); det vil si utvalgt av Gud for å formidle Hans budskap til hele menneskeheten: «Vi (Gud) har sendt deg som en nådesbevisning til all verden» (sure 21: 107). Profeten kan også omtales som «et vakkert forbilde» (uswa hasana, sure 33: 21), og koranteksten gir ham et stort antall titler eller hedersnavn.
Da mekkanerne utfordret Muhammad og ba ham om å utføre mirakler, svarte ham: «Jeg sier ikke til dere ‘Hos meg er Guds skatter’. Jeg kjenner ikke det skjulte. Jeg sier heller ikke ’Jeg er en engel.’ Jeg følger bare det som er blitt åpenbart for meg» (sure 6: 50). Et annet vers som ofte kommenteres er følgende: «Si: Jeg er bare et vanlig menneske som dere. Men meg er åpenbart at Gud er én Gud» (sure 18: 110; sure 41:6). At profeten utførte undergjerninger, antydes likevel i selve koranteksten, som i sure 54:1.
Parallelt med samlingen av hadith-tekster og nedtegning av profetbiografier, hvor mirakelfortellinger er hyppige, ble en filosofisk-teologisk profetlære utviklet. Læren om profeten som syndfri (isma) var fullt utformet på 900-tallet og innebar at Muhammad var beskyttet mot alle feil og mistak som kunne ha forvansket budskapet fra Gud.
Deler av profetlæren var inspirert av nyplatonismen og hvilte på tanken om «Muhammads lys» (nur muhammadi), hans lysnatur som var utgått fra Gud før skapelsen. En tilsvarende tanke om profeten som «det fullkomne menneske» (al-insan al kamil) ble også fremmet av de lærde. Læren om profetens syndfrihet og evige lysnatur vant gradvis innpass i brede sunni-islamske miljøer. Sjia-miljøer utformet denne læren i tilknytning til sin imamteologi. Sentralt i begge tradisjoner stod tanken om at profeten kan hjelpe de troende med sin forbønn (shafa’a) på dommedag.
I det 20. århundre kom flere reaksjoner på mytiske og spiritualiserte fremstillinger av profeten. Representanter for islamsk modernisme forkastet mirakelhistorier og filosofiske tilnærminger til profetskikkelsen. Dette gjelder også rituelle uttrykk for ærefrykten for profeten: Vektlegging av profetens ekstraordinære kvaliteter hadde ført til omfattende feiringer av hans fødselsdag (mawlid al-nabi) over store deler av den muslimske verden. Hans himmelreise (mi’raj) markeres også med en mindre høytid. Disse høytidene kan føres tilbake til 900-tallet og hører følgelig ikke med til den eldste tradisjonen. Derfor er det enkelte muslimske miljøer i dag som ikke deltar i slike høytider.
Respekten for profeten er stor, og innebærer at det er restriksjoner på hvordan profetens kan omtales eller fremstilles. Islams billedforbud omfatter i prinsippet forbud mot alle avbildninger av profeten og andre hellige personer. I rettslæren blir enhver krenkelse av profeten (sabb al-rasul) sett som blasfemi og kan straffes strengt.