Peter Andreas Munch, født i Oslo, norsk historiker, språkforsker og geograf; farbror til E. Munch. Cand.jur. 1834, lektor i historie ved Universitetet i Oslo 1837, professor 1841; konstituert riksarkivar 1861–63. Munch arbeidet i noen år som Rudolf Keysers assistent med utgivelsen av Norges gamle Love; deres del av lovutgaven, bind 1–3, utkom 1846–49, men før den tid hadde Munch utgitt flere andre kildeskrifter, noe han også fortsatte med. I alt utgav han 14 kildeskrifter, bl.a. Den eldre Edda, Speculum regale (Kongespeilet), Munkelivs jordebok, Historia Norvegiae og Chronica Regum Manniae et Insularum, til dels ukjente eller ubrukte kilder. 1845–54 foretok han flere utenlandsreiser, bl.a. til Normandie og Skottland, og skrev av en rekke viktige diplomer og håndskrifter.
Hans interesser var fra først av meget omfattende, men hans vitenskapelige produksjon ligger stort sett innenfor rammen av norsk middelalder, hvor han kastet lys over bl.a. politisk historie, språk, viser og sagn, lov og rett, religion, fortidsminner, geografi og topografi. Med Munch begynte den norrøne språkvitenskap i Norge, og hans navn ble også kjent langt utenfor de lærdes krets gjennom hans innlegg i språkspørsmålet og i diskusjonen om skandinavismen. Allerede 1832 (i tidsskriftet Vidar) skrev han Norsk Sprogreformation, som var rettet mot Wergelands fornorsking av skriftspråket. Ivar Aasen ble i noen grad påvirket av Munch, og Munch roste Aasens grammatikk og ordbok i sterke vendinger. Munch arbeidet bevisst for Norges kulturelle selvstendighet. Han angrep det danske oldskriftselskap for dets tendens til å gjøre den «islandske» litteratur til «oldnordisk» felleseie og fortie dens særlige forbindelse med Norge. Han overtok og utdypet Keysers teori om at nordmennene hadde vandret inn fra nord og etter seierrik kamp med tyske germanere lagt under seg Sør-Sverige og Danmark («den norske historiske skole»). I 1851 begynte han å utgi sitt hovedverk, Det norske Folks Historie. Han ble opptatt med det til sin død, og det nådde frem til 1397. 1858–61 oppholdt han seg i Roma, hvor han oppnådde å få direkte adgang til Vatikanets arkivskatter og tillatelse til å ta avskrifter. Hans Oplysninger om det pavelige Archiv ble trykt 1876.
Munch hadde ikke sin styrke i å trekke opp de store linjer. Hans Norgeshistorie har sin verdi i det veldige stoff som er samlet og gjennomarbeidet med en sporsans og en kombinasjonsevne som ofte fører til overbevisende resultater. Hans arbeid hadde stor betydning for norsk nasjonalfølelse.
Munch døde av slag under en reise i Italia og ble gravlagt på den protestantiske kirkegården i Roma. En minnestøtte på graven ble avduket 1865 med tale av Henrik Ibsen. Stinius Fredriksens statue av Munch ble avduket på Universitetsplassen i Oslo 1933. En bygning på Universitet i Oslo (Blindern), der bl.a. Historisk institutt har holdt til, bærer navnet P. A. Munchs hus.
- Utdypende artikkel om P. A. Munch i Norsk biografisk leksikon
Anbefalte lenker
- Les bøker av P.A. Munch i Nasjonalbiblioteket
- Digitalt tilgjengelig arkivmateriale etter P.A. Munch i Nasjonalbiblioteket
Anbefalt litteratur
- Amundsen, Arne Bugge 2013. "Samlere, forskere og folkeminner på 1800-tallet" i Rogan, Bjarne og Eriksen, Anne (red.) Etnologi og folkloristikk. En fagkritisk biografi om norsk kulturhistorie, 2013, isbn 978-82-7099-723-7, 51-54