Desiderius Erasmus, nederlandsk teolog, en av renessanse-humanismens ledende personer. Han var født utenfor ekteskap (prestesønn) i den nederlandske provinsen Holland. På grunn av fattigdom ble han augustinermunk i 1486, presteviet 1492, men ble dispensert fra klostertvangen 1493 for å bli sekretær hos biskopen av Cambrai. Han bevarte for resten av livet en sterk uvilje mot klosterlivet.
Erasmus fikk anledning til å dyrke humanistiske studier, først i Paris, så i Oxford, der han ble venn med den kristne humanismes ledende menn: John Colet, John Fisher og Thomas More. Hans første skrifter, Adagia ('Ordspråk',1500), en samling klassiske sentenser med kommentar og Enchiridion militis christiani ('En kristen soldats håndbok', 1502), skaffet ham øyeblikkelig europeisk berømmelse. Henrik 8 kalte ham til England, der han oppholdt seg 1509–14 og var blant annet professor i gresk i Cambridge. Senere overtok han en godt lønnet stilling i Karl 5s tjeneste, og som gjorde det mulig for ham å bruke all sin tid til studier. Han skiftet stadig oppholdssted, bodde først i Brussel, så i Leuven, flyktet til Basel 1521 da inkvisisjonen begynte å interessere seg for ham. Da reformasjonen ble innført i Basel 1529, flyttet han til Freiburg i Breisgau, men vendte 1535 tilbake til Basel, der han døde.
Erasmus utfoldet en omfattende litterær virksomhet, særlig som tekstutgiver og kommentator. Han utgav en rekke kirkefedre i tekstkritiske utgaver: Hieronymus, Irenaeus, Ambrosius, Augustin, Epifanios, Khrysostomos, Origenes; de greske tekster var ledsaget av latinsk oversettelse. Han var den første som utgav Det nye testamente i trykken på grunnspråket, den epokegjørende Editio princeps (1516). Luther la annenutgaven av denne (1519) til grunn for sin bibeloversettelse.
Erasmus kommenterte også sin samtids liv. Hans satiriske bok om tidens seder, Encomium moriae ('Dårskapens pris', 1509), nådde stor utbredelse og kom i 27 opplag. Colloquia familiaria ('Fortrolige samtaler', 1519) var i formen en veiledning i det latinske omgangsspråk, men i sitt innhold en bitende kritikk av relikviedyrkelsen og munkelivet.
Han rettet skarpe angrep mot skolastisk teologi mens han samtidig utviklet sine positive idealer: klassisk dannelse og tilbakevending til Det nye testamente og de gamle fedre, bort fra skolastikkens ufruktbare spissfindigheter og den vulgære fromhets overtro. Hans standpunkt kan karakteriseres som bibelhumanisme eller reformkatolisisme. Denne retning kommer til orde i hans skrift Den sanne teologis metode (1518). Han taler selv gjerne om den kristne filosofi.
Erasmus' kritikk av kirken brakte ham i berøring med den lutherske reformasjon. Han fulgte Martin Luthers første virksomhet med interesse og sympati, og Luther på sin side påberopte seg Erasmus. Men etter hvert dannet det seg en kløft mellom dem. Erasmus ønsket ingen revolusjon, men reformer innenfor romerkirken. Han så med gru på Luthers propagandaform, dennes brudd med den kirkelige tradisjon og ensidige kristendomstolkning. I 1524 rettet han et litterært angrep på Luther i Diatribe de libero arbitrio ('En avhandling om viljens frihet'), Luthers nektelse av viljefriheten stred både mot den patristiske teologi og Erasmus' pedagogiske fromhet. Luther svarte med De servo arbitrio ('Om den trellbundne vilje', 1525), og bruddet var dermed fullstendig. Andre viktige verk av Erasmus er å finne i: Opera omnia (10 bd., utg. av J. Leclerq, 1703–06), Opus epistolarum (utg. av P. S. og H. M. Allen, 12 bd., 1906–58).
Litteratur
- Augustijn, Cornelis: Erasmus : his life, works, and influence, 1991, isbn 0-8020-5864-7, Finn boken
- Halkin, Léon-E.: Erasmus : a critical biography, 1993, isbn 0-631-16929-6, Finn boken
- Vestens tenkere, b. 1, 1993