Leilending (også kalt bygselmann), en person som leier jord, er en betegnelse som nok går tilbake til vikingtid. Den gammelnorske formen er leiglendingr, og er avledet av verbet leiga og substantivet land. På 1200- og 1300-tallet bygslet en leilending normalt sett en gård med egen skyldtakst fra én eller flere jordeiere. Alt på 1100- og 1200-tallet er det rettslig sett stor forskjell på en odelsbonde og en leinding, ettersom en odelsbonde har rett til dobbelt så store rettsbøter som en leilending. Derimot kom skillet mellom en selveiende bonde og en leilending til å bli jevnet ut, i takt med at leievilkårene ble bedre og mange gårdbrukere endte opp med å måtte bygsle. Fra 800- og 900-tallet e.Kr. og fram til 1350 økte tallet på leilendinger. Mens et flertall av bøndene i ulike former var selveiende bønder i vikingtida, var flertallet leilendinger i begynnelsen av 1300-tallet. Samtidig blir det i løpet av denne perioden et skarpere skille mellom politisk makt og eiendomsrett til jord, og leieforholdet blir mer og mer et saklig-økonomisk forhold, og personlige avhengighetsforhold av politisk karakter mellom mektige godseiere og leilendinger og selveiere forsvinner.
På 1600- og 1700-tallet skiller leilendingene seg ut fra husmenn ved at de bygsler en matrikulert og skyldsatt gård, som også er en egen skatteenhet. I kontrast festet husmennene bare et lite jordstykke som var en del av en gård og hadde ikke sjelden arbeidsplikt. Og på denne tiden var skillet mellom leilendinger og selveiere mindre enn det man skulle tro, fordi leilendingene hadde så stor rettigheter til gården. Mange leilendinger kunne sette ned og inngå kontrakter med husmenn på sine gårder. Hovedskillet på bygdene gikk mellom bønder og husmenn.
Tidlig lovgivning
Betegnelsen leilending opptrer i de norske landskapslovene allerede på 1100- og 1200-tallet. Mens Gulatingsloven opererer med vanlig kontraktstid på ett år, har Frostatingsloven en normaltid på tre år. Men allerede på slutten av 1200-tallet og 1300-tallet viser hjemmelsbrev at livstidsfeste var i ferd med å innarbeide seg. Noe annet er at avgiften veitsla, som ble betalt hvert tredje år, vitner om at mange leilendinger lenge måtte få stadfestet sin kontrakt hvert tredje år. Den fikk på 1500-tallet navnet tredjeårstake, og var det et minne om middelalderens kontraktstid på tre år.
Derimot forutsatte praksisen med en stor førstebygsel –innfestingsavgift – som ble lovfestet i 1514, at leilendingene fikk sitte livet ut på gården. Både førstebygsel og tredjeårstake ble innarbeidet som nye avgifter - ekstraavgifter - i løpet av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet. På 1100- og 1200-tallet hadde landskylda - den årlige jordleia - vært den eneste lovlige avgiften.
Fra 1500-tallet
På 1500-tallet gjorde kongemakten flere forsøk på å få innført livstidsfeste for leilendinger med både offentlige og private jordeiere. I 1604 innførte Christian IV livstidsfeste som juridisk bindende når ikke annet var avtalt. På 1500- og 1600-tallet var det også svært utbredt at leilendinger hadde opplatingsrett, det vil si at de kunne bestemme hvem som skulle overta leindingsretten etter dem mot økonomisk vederlag.
Det må sees som arvefeste som tenderer mot permanent feste. I de norske småbyene var det også sterke tendenser mot permanent feste. Huseiere kunne selge hus med festegrunn uten å innhente samtykke fra grunneier.
Derimot kunne kontraktsbrudd føre til at jordeieren sa opp kontrakten og utkastelse av leilendingen. Leilendingen måtte betale landskylda i tide og tredjeårstake hvert tredje år, og holde gårdsbygninger og jordvei ved like, og ikke hogge ut for mye tømmer.
I praksis var det vanlig at leilendingene fortsatte å leie, selv når de sto med rest på leieavgftene. Forordningene som kom i 1684 og 1685, søkte også å trygge leilendingene mot utkastelse om han sto med restanser på førstebygsel og tredjeårstake. Bare restanser på landskyld var oppsigelsesgrunn.
Rettspraksis viser at leilendinger som over lengre tid ikke hadde svart leieavgifter og hadde latt gården forfalle, kunne miste sin bruksretten og bli kastet ut. Men utfallet i rettssaken kunne like gjerne gå leilendingens vei som jordherrens, og leilendinger hadde ofte sterkt rettsvern, selv i saker der de over tid hadde brutt viktige punkter i kontrakten.
Bondevennlige reformer og avslutning
Fra slutten av 1600-tallet og enda med utover på 1700-tallet fikk stadig flere gårdbrukere skjøte på gården og ble selveiere. Den trusselen mot leilendingene kom fra andre bønder, som hadde råd til å kjøpe seg en gård. Bønder som ikke hadde en gård å drive selv, men hadde bygslet bort gården, kunne kreve å få overta den. Han lyste seg som husvill, og kunne da anvende buslitsretten, og den ble gjerne brukt for både egen person og for barn og svigerbarn. En undersøkelse av Høland på 1600-tallet viser at buslitsretten i siste del av hundreåret ble en viktig drivkraft for leilendinger som valgte å kjøpe gårder.
Dernest viste leilendingssystemet seg å bli mindre lukrativt for jordeierne. Alt i 1539 måtte regulerering av landskyld på en gård, som både var takst og årlig jordleie, skje ved en bondelagrette. Dette betydde i praksis at landskylda sjelden ble forhøyet. I 1578 ble tredjeårstaka fryst fast på offentlig gods, og i 1604 ble de offentlige takstene gjort gjeldende på privat gods. I 1684 og 1685 kom det også faste og uforanderlige takster for førstebygsel på alle typer gods.
Disse reformene betydde at jordleieinntektene ikke kunne følge prisstigningen, selv om noen jordeiere tok seg til rette og skrudde opp avgiftene ulovlig. Dette gjorde at mange jordeiere på slutten av 1600-tallet og 1700-tallet, og i Nord-Norge på 1800-tallet, valgte å kjøpe seg ut eller å spekulere i jordegods i tider med høy prisstigning uten å satse på stabilt eierskap. Jordeiere som før hadde søkt å sikre seg gårder med skog og fosser eller gårder med gode fiskeplasser, valgte å selge seg ut og kontrollere ressursene gjennom kontrakter og gjeldsbinding.
På 1700-tallet og enda mer på 1800-tallet kom ordning med forpaktere inn som et nytt innslag. Forpakterne hadde ofte korte åremålskontrakter, og et vilkår var ofte deling av kornavling mellom jordeier og forpakter. Forpakterne kom til å ligne på husmenn, men de disponerte over langt større jordvidde og hadde sjelden arbeidsplikt.
I løpet av 1800-tallet forsvant leilendingssystemet, og det holdt seg best i Nord-Norge og Sunnmøre. Bestemmelsene om leilendinger falt bort ved lov om forpaktning av 25. juni 1965.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Dørum, Knut: Oppløsningen av skyldeiesystemet. En studie av eiendomsformer og eierinteresser til jord i Norge ca. 1600–1800, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1994.
- Hovstad, Håkon: Enkelte trekk i norsk jordleielovgivning på 15- og 1600-tallet, hovedoppgave i historie, universitet i Oslo 1959.
- Knut Johannessen: Eiendomsfordeling og eierinteresser. Trekk av jordeiendomsforholdene i Høland på 1600-tallet, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1971,