Versjon 10 av Jorge Luis Borges – Store norske leksikon

Jorge Luis Borges, argentinsk forfatter og oversetter, direktør for Argentinas nasjonalbibliotek fra 1955 til 1973. Borges regnes blant 1900-tallets mest betydningsfulle forfattere, og i 1979 ble han tildelt den spanskspråklige litteraturens høyeste æresbevisning, Premio Miguel de Cervantes. I Norge er han mest kjent for sine komplekse og kjølig humoristiske noveller.

Biografi

Borges ble født i Buenos Aires i et hjem hvor litteratur og språk inngikk som selvsagte deler av hverdagslivet. Hans far hadde et stort bibliotek, og den unge Jorge Luis vokste opp med å snakke både spansk og engelsk. I ettertid har Borges blitt omtalt som et slags vidunderbarn innenfor litteraturen på samme måte som Mozart og Schubert var det innen musikken – blant annet heter det at han allerede kunne å lese og skrive da han var fire år, og at han oversatte Oscar Wildes novelle «Den glade prinsen» som 11-åring. Da han var 15 år flyttet familien til Sveits fordi faren trengte legebehandling for en øyesykdom. Her lærte Borges fransk på skolen og studerte tysk på eget initiativ – som voksen behersket han altså fire språk.

Borges begynte tidlig å utgi essays og litteraturkritikk, og engasjerte seg i mange litteraturtidsskrifter i løpet av sitt liv, både som bidragsyter og primus motor. Da familien flyttet til Spania i 1919 kom han i kontakt med den avantgardistiske ultra-bevegelsen, en litterær strømning som skulle sette sitt preg på hans forfatterskap, og som han tok med seg i bagasjen da familien vendte tilbake til Argentina i 1921.

Forfatterskap

Borges var en enestående språklærd forfatter, og interessen for språk, litteratur og gamle kulturer skinner igjennom i alle tekstene hans – fra diktene til detektivfortellingene. Som voksen begynte han å studere gammelengelsk og norrønt. Han interesserte seg for den germanske episke diktningen, og Edda-diktningen i særdeleshet. Tekstene hans kjennetegnes av en intellektuell lek med sjangre, metaforer, doble betydninger, speilinger og selvmotsigelser. Han skrev i et klart, knapt og presist språk – økonomisk, som han selv formulerte det – og i tekstene hans finner vi en tørr og kjølig humor, alltid subtilt poengtert.

I Norge, som i resten av verden utenfor Sør-Amerika, er Borges kanskje først og fremst kjent for sine noveller. Fortellingene hans klassifiseres gjerne som fantastiske, selv om det kunne vært like beskrivende å kalle dem surrealistiske, filosofiske, mystiske eller allegoriske. I novellen «El otro» (Den andre, 1975), sitter for eksempel jeg-fortelleren på en parkbenk, og innser at den unge gutten som sitter ved siden av ham er ham selv som tenåring. Den unge gutten befinner seg på en benk i Genève på begynnelsen av 1900-tallet, mens han selv sitter ved en elv i Boston i 1969. Idet han innser hvem gutten er, forsøker han å overtale ham om at de virkelig er samme person, men gutten stiller seg i begynnelsen sterkt tvilende. Den udramatiske måten det fantastiske fremstilles på, er typisk for Borges, og etterlater ofte leseren i en viss forvirring. Hvordan skal vi lese de fantastiske hendelsene som inntreffer? Var det en drøm at jeg-personen møtte seg selv som tenåring? Eller skulle novellen leses allegorisk?

I tilsynelatende kontrast med den intellektuelle interessen for språk, historie og klassisk litteratur, var Borges en svært ivrig leser av kri minallitteratur. Sammen med sin venn og kollega Adolfo Bioy Casares både skrev, oversatte og utga han et stort antall krimfortellinger i løpet av sin litterære karriere. Krimsjangeren var i all hovedsak et engelskspråklig fenomen tidlig på 1900-tallet, og Borges ble en av de tidligste og viktigste formidlerne av denne litteraturen for et søramerikansk publikum. Detektiven og gangsteren er to skikkelser som går igjen i flere av fortellingene hans, ikke minst i «Døden og kompasset» fra 1942, hvor detektiven Lönnrot (som til forveksling kan minne om Sherlock Holmes) oppklarer mordet på en høytstående rabbiner ved hjelp av geometriske prinsipper. Borges redigerte og ga ut et svært stort antall antologier i løpet av sitt liv – blant annet antologier over krimfortellinger, ny søramerikansk poesi og germanske middelaldertekster.

Ettermæle

Borges skrev både essays, litteraturkritikk, poesi og noveller, og oversatte dessuten skjønnlitteratur til spansk fra både engelsk og fransk. Han ble utnevnt til direktør for Argentinas nasjonalbibliotek i 1955, en posisjon han beholdt fram til 1973, til tross for at han mot slutten var nesten helt blind. En annen viktig måte Borges bidro til søramerikansk litteratur på, var ved å opptre som bindeledd og litterær formidler. Han var en utrettelig forkjemper for andre forfattere, og hjalp, «oppdaget», og sørget for å få utgitt mange unge, ukjente søramerikanske forfattere som senere oppnådde stor suksess (for eksempel Adolfo Bioy Casares, Julio Cortázar og María Luisa Bombal). Borges ble også viktig for forfattere utenfor den spanske språksfæren, og var en av de første søramerikanske forfatterne som oppnådde å få en internasjonal leserskare. Forfattere fra så forskjellige land som Italia, Sør-Afrika og Norge (henholdsvis Umberto Eco, J. M. Coetzee og Jan Kjærstad), har kalt Borges en av 1900-tallets viktigste forfattere.

Utvalgte verk

Fervor de Buenos Aires. Buenos Aires, 1923. Dikt

Luna de enfrente. Buenos Aires, 1925. Dikt

Inquisiciones. Buenos Aires, 1925. Essays

Ficciones. Buenos Aires, 1944. Norsk utgave: Labyrinter. Oslo, 1964. Oversatt av Finn Aasen. Noveller

El Aleph. Buenos Aires, 1949. Noveller

El informe de Brodie. Buenos Aires, 1970. Noveller

El libro de arena. Buenos Aires, 1975. Norsk utgave: Kongressen. Oslo, 1978. Oversatt av Mona Lange. Noveller

Antiguas literaturas germánicas. Mexico City, 1951. I samarbeid med Delia Ingenieros. Norsk utgave: Den norrøne litteratur. Oversatt av Hans Erich Lampl og Niels Magnus Bugge. Oslo, 1969. Sakprosa