Gambia, republikk i Vest-Afrika. Består av en langstrakt landstripe på begge sider av elva med samme navn. Landet grenser til Atlanterhavet i vest og er omgitt av Senegal i nord, øst og sør. Gambia er det minste landet i fastlands-Afrika, er litt større enn Rogaland fylke og har få naturresurser av betydning. Hovedstad er Banjul (tidligere Bathurst).
Gambia (navnet) er fra portugisisk: ’Gambra’ eller ’Gambru’ som er forvansket av ’Ba-Dimma’, lokalbefolkningens navn på elva Gambia.
Nasjonalsang er ’For The Gambia, Our Homeland’, ’For Gambia, vårt fedreland’.
Geografi og miljø
Gambia omfatter lavlandet på begge sider av elva Gambias nedre løp (cirka 475 kilometer) og er 24–50 kilometer bredt. Hele landet består av en lav og flat dalbunn som er utsatt for oversvømmelser. Høyeste punkt er Red Rock, 53 meter over havet.
Klimaet er tropisk og tørt, og preget av nordøstpassaten om vinteren og sørlige vinder om sommeren. Middeltemperaturen i Banjul er 23 °C i januar, som er den kaldeste måneden, og 26–27 °C i de varmeste sommermånedene. Årsnedbøren er cirka 1300 millimeter ved kysten og avtar til cirka 750 millimeter lengst øst. Det er regntid fra juni til oktober og tørketid fra november til mai. Tørke er et hyppig problem.
Breddene langs Gambiaelva er dekt av mangroveskog og våtmarker. Innenfor er det store områder med savanne, ’bano foros’, som oversvømmes flere ganger årlig. De tørreste delene av landet har sandplatåer. Berggrunnen er hovedsakelig sandstein dannet i tertiær.
Til de største pattedyrene hører flodhest, antiloper, vortesvin og penselsvin. Det er mange små rovdyr, husarape og marekatter. Mange flaggermusarter spiser blant annet store mengder malariamygg. I Gambiaelva og mangrovene er det flodhester og krokodiller. Det er mer enn 560 fuglearter, blant annet astrilder, veverfugler, rosenpelikan, hornfugler, bietere og flere arter av hegre. Det finnes mange slanger og øgler. I mangroveskoger finnes blant annet fiskearten slamkryper og vinkekrabber.
- Les mer om Gambias geografi og Dyreliv i Gambia.
Folk og samfunn
Befolkningen består av en rekke etniske grupper. De største er mandinka/jahanka (33,8 prosent), fulani/tukulur/lorobo (22,1 prosent), wollof (12,2 prosent) og jola/katoninka (10,9 prosent) ( (2013). 59,6 prosent av befolkningen er urban. Cirka 38,3 prosent av befolkningen er under 15 år. 48,4 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen (2010).
Forventet levealder ved fødsel er 62,27 år for menn og 67 år for kvinner (2015).
Engelsk er offisielt språk. For øvrig tales 13 språk, blant annet mandinka (mandingo), wolof og fulfulde.
95,7 prosent er muslimer og 4,2 prosent er kristne. Andre er tilhengere av baha’i og lokale religioner (2013).
- Les mer om Gambias befolkning.
Stat og politikk
Gambia er en enhetsstatlig og demokratisk republikk. Presidenten er også statsminister og velges ved direkte valg for fem år. Det er ingen tidsbegrensning for gjenvalg. Regjeringen utnevnes av presidenten. Nasjonalforsamlingen har ett kammer med 53 representanter, hvorav 48 velges direkte for fem år og fem utnevnes av presidenten.
Gambia er inndelt i åtte områder samt én by (Banjul), og videre i 43 distrikter.
De væpnede styrkene består av den gambiske nasjonale armé og de republikanske vaktene som omfatter presidentstyrkene og spesialstyrkene, samt en liten marineenhet.
Gambia er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner samt av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), ECOWAS (De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap) og Cotonou-avtalen.
- Les mer om Gambias politiske system og Gambias forsvar.
Historie
Arkeologiske funn viser at mandingoer og berbere kom til begge sider av Gambiaelva på 400-tallet. Området ble en del av det vidstrakte Maliriket på 1200-tallet. Da dette gikk i oppløsning overtok lokale høvdinger deler av området og opprettet blant annet kongerikene Barra, Fulladu og Kombo.
Portugisere kom til munningen av Gambiaelva i 1455 og engelske og franske handelsmenn kom til området på 1600-tallet. De drev en omfattende handel (blant annet gull og elfenben) og slavehandel innover i området. Briter og franskmenn vekslet med å ha kontroll over området, men i 1783 ble permanent britisk kontroll opprettet rundt elva mens franskmennene beholdt en enklave i nord til 1857.
Slavehandelen opphørte offisielt i 1807. I 1817 grunnla britene støttepunktet Bathurst (Banjul) for å stanse slavehandelen. Gambia ble britisk koloni i 1888, en overenskomst med Frankrike fastsatte de nåværende grensene i 1889 og i 1901 ble Gambia et britisk protektorat.
Politiske partier oppsto i 1950-årene. Gambia oppnådde indre selvstyre 1962, full selvstendighet innenfor Commonwealth i 1965 som monarki og ble republikk i 1970. Den dominerende politikeren var Dawda Kairaba Jawara som var statsminister fra 1962 og president fra 1970.
Et venstreorientert kupp ble med senegalesisk hjelp slått ned i 1981 og unntakstilstand rådde til 1985. En konføderasjon, Senegambia, ble opprettet med Senegal i 1982. Gambia trakk seg ut av konføderasjonen i 1989.
I 1994 avsatte de militære i et kupp iverksatt av unge offiserer president Jawara. Løytnant Yahya Jammeh opprettet et militært råd med seg selv som Gambias nye statssjef. Overgang til sivilt styre ble gjennomført med valg på president i 1996 (Jammeh ble president) og nasjonalforsamling i 1997. Den politiske utviklingen har vært preget av overgrep mot opposisjonelle. Jammeh ble gjenvalgt til president i 2011. Gambia meldte seg ut av Commonwealth i 2013. I desember 2014 ble det gjennomført et mislykket kuppforsøk. Gambia ble erklært som en islamsk republikk i 2015. Adama Barrow er ny president fra januar 2017.
- Les mer om Gambias historie.
Økonomi og næringsliv
Gambia er et lite land med få ressurser og sterkt avhengig av eksport av jordnøtter og begrensede inntekter fra turisme. Jordbruk utgjør 19,9 prosent, industri 13,2 prosent og tjenesteytende næringer 66,9 prosent av BNP.
Jordbruket er preget av småbruk med produksjon hovedsakelig til eget konsum og sysselsetter 75 prosent av befolkningen. Viktigste produkt er jordnøtter med nærmere 90 prosent av eksportinntektene. Halvparten av avlingen presses til olje, noe som utgjør en stor del av landets industri. Andre jordbruksprodukter er hirse, sorghum, ris, maniok, mais og grønnsaker. Av husdyr er kveg, sau og geit viktigst. Også fisk og fiskeprodukter eksporteres.
Pakketurisme spesielt fra Nord-Europa skaper betydelig sysselsetting, men er nesten fullstendig styrt av utenlandske interesser slik at de direkte inntektene er små.
Gambia har et stort underskudd i handelsbalansen med utlandet og er i stor utstrekning avhengig av bistand.
- Les mer om Økonomi og næringsliv i Gambia og Mynt, mål og vekt i Gambia.
Kunnskap og kultur
Det er gratis, men ikke obligatorisk, niårig grunnskole fra barna er sju år. Cirka 70 prosent av barna begynner skolegang. De fleste videregående skoler er private. Det er ett universitet og flere høyskoler.
Det er to dagsaviser og flere ukeaviser. Landet mangler pressefrihet. Gambia Radio and Television (GRTS) er statlig.
Kjente forfattere er blant andre dramatikerne Augusta Jawara (1924–81) og Janet Badjan-Young (1937–) samt romanforfatterne Ebou Dibba (1943–2000) og Sally Sadie Singhateh (1977–).
Gambisk musikk er nært beslektet med senegalesisk musikk. Profesjonelle omvandrende ’grioter’ fremfører sanger og kvad blant annet på ’kora’ (harpe), ’balafon’ (marimba) og strengeinstrumentet ’konting’. Dansemusikken mbalax forener vestlig musikk og tromme- og dansemusikken ’sabbar’. Det er en rik tradisjon med forskjellige trommer. Salsa og hiphop er populære dansesjangere. Foday Musa Suso (1950–) er en internasjonalt anerkjent musiker og komponist.
- Les mer om Massemedier i Gambia, Musikk i Gambia og Skole og utdanning i Gambia.
Gambia og Norge
Gambias ambassade i London er sideakkreditert til Norge. Norges ambassade i Ghana er sideakkreditert til Gambia. Det er et norsk konsulat i Banjul og Gambia har et generalkonsulat i Oslo.