Versj. 2
Denne versjonen ble publisert av Jon Gisle 24. mars 2017. Artikkelen endret 987 tegn fra forrige versjon.

Ferieloven, lov av 29. april 1988 nr. 21 om ferie, inneholder regler som sikrer at arbeidstakere årlig har rett til ferie (i loven kalt feriefritid) og feriepenger. Det følger av lovens § 2 nr. 1 at enhver som utfører arbeid for andre defineres som arbeidstaker og har rett til ferie etter loven. Feriefritiden er definert som 25 virkedager i året, jf. lovens § 5 nr. 1. Da er lørdager medregnet, men ikke søndager eller lovbestemte helge- eller høytidsdager. Dermed blir 25 virkedager det samme som 4 uker à 6 virkedager pluss en dag ("Grodagen"). Man har tjent opp rett til 25 virkedagers ferie hvis man har arbeidet i full stilling hele året før man tar ut ferie. Det året man tjener opp rett til ferie, kalles opptjeningsåret, mens det året da man tar ut ferien, kalles ferieåret. Opptjeningsåret er kalenderåret før ferieåret, jf. lovens § 4.

I arbeidsforhold som varer minst 6 dager, skal arbeidstakere ha en feriegodtgjørelse fra arbeidsgiver på 10,2 % av arbeidsvederlaget i opptjeningsåret (§ 10 nr. 1). For arbeidstakere over 60 år forhøyes godtgjørelsen til 12,5 % av inntekten (§ 10 nr. 3). Feriegodtgjørelsen er etter loven satt noe høyere enn det som normalt tilsvarer full månedslønn.

Arbeidstakere som er omfattet av tariff- eller annen avtale, har fra 2002 fem ukers ferie med tilsvarende forhøyelse av feriepengesatsen: den ordinære satsen er 12 % og for arbeidstakere over 60 år er satsen 14,3 % (seks ukers ferie). Denne ekstra ferien er en del av lønnsoppgjøret mellom partene, og følger ikke av ferieloven.

Retten til årlig ferie var i Norge anerkjent i enkelte fag alt omkring 1900 og bredte seg etter hvert til alle yrker. Ferieretten ble i begynnelsen av 1900-tallet utviklet gjennom tariffavtaler og voldgiftsdommer. Ved flere voldgiftsdommer i 1920 ble arbeidere i en rekke fag sikret 12 dagers ferie. Arbeidervernloven av 1936 fastsatte rett til årlig ferie med full lønn i 9 arbeidsdager, men denne loven fikk liten betydning, idet de fleste arbeidstakere hadde rett til lengre ferie gjennom tariffavtaler. Atskillig større betydning fikk ferieloven av 1947, som opprinnelig gav rett til 3 ukers ferie. Denne retten ble i 1964 utvidet til 4 uker (24 virkedager), og i 1976 ble det for arbeidstakere over 60 år innført rett til ytterligere en ferieuke. I 1981 ble feriens lengde etter loven utvidet til 30 virkedager, men slik at de 6 ekstra feriedagene skulle innføres gradvis. Den første av disse dagene ble innført fra og med ferieåret 1982/83, mens de resterende fem dagene så langt ikke er innført. Ferieloven av 1988 setter ferien til 25 virkedager; 31 for personer over 60 år.