3D-printing, additiv tilvirking, fellesbetegnelse for teknikker som bygger objekter i fast materiale med utgangspunkt i en tredimensjonal digital modell. Arbeidet utføres av en 3D-printer. Prosessen skiller seg radikalt fra tradisjonell bearbeiding, der komponenter bygges ved å skille spon fra et arbeidsstykke.
I sin enkleste form skjer 3D-printing ved at materiale ekstruderes i varm tilstand gjennom en dyse og fester seg på overflaten lag for lag. I mer avanserte printere brukes pulver eller tråd som smeltes før det treffer overflaten. Et annet prinsipp er at materiale legges på fra et pulverbad eller bad av flytende stoff.
En lang rekke materialtyper har vist seg anvendelige for additiv tilvirkning: ulike polymerer og plaststoffer, metaller, legeringer, keramer og kompositter, næringsstoffer og biologisk materiale.
3D-printing har vist seg å kunne framstille komponenter med en indre og ytre geometrisk kompleksitet som det er umulig å lage med tradisjonelle sponfraskillende prosesser. Det er på enkelte hold knyttet store forventninger til additiv tilvirkning innen vareproduksjon, og særlig til mer spesialiserte komponenter, f.eks. innen bioteknologi.