Djevel, en ond ånd. Djevelen, i bestemt form, er særlig i jødedommen, kristendommen (Satan) og islam (Iblis) herskeren over de onde makter eller selve det onde personifisert. I disse religionene tenkes djevelen å være guds motstander og menneskenes fiende. En djevel har i disse religionene spilt en rolle i forbindelse med forsøk på å løse ondskapens, lidelsens og dødens problem. Disse er gjerne av to slag: Enten tenkes det å eksistere kun én gud, som har skapt alt, også djevelen, men som tillater djevelen å true menneskenes liv, eller gud og djevelen tenkes å eksistere side om side fra begynnelsen av; djevelen får da karakter av en ond skapergud.
I iransk religion, blant annet i zoroastrismen, finnes en mer konsekvent lære om to motstridende krefter i tilværelsen (dualisme) enn i islam og kristendommen. Både gud (Ahura Mazda 'lysets hersker') og djevel (Angra Mainyu 'mørkets fyrste') eksisterer fra evigheten av. Først når djevelen går til angrep på lysets rike, blir verden skapt av gud som et mottrekk i en langvarig kosmisk strid. Djevelen klarer imidlertid å forderve deler av skaperverket. Ved tidens slutt skal lysverdenen gjenopprettes og djevelen definitivt støtes bort. Dette kosmiske drama ligger også til grunn for manikeismens dualistiske verdenssyn. Iranske forestillinger har trolig gitt støtet til utformingen av Satan-skikkelsen i jødedommen etter eksilet i Babylon.
I buddhismen finnes en djevelskikkelse, Mara ('Den som slår' eller 'Den som dreper'), som er knyttet til seksualitet og til døden (som en følge av forplantning). Mara er fremfor alt en skikkelse som hjemsøker munkene og forstyrrer dem i meditasjonen for å hindre at de blir befridd fra gjendøden. Særlig kjent er hans forsøk på å hindre Buddha i å nå Oppvåkning.