Jean-Jacques Rousseau, sveitsisk filosof og forfatter, som bosatte seg i Frankrike og ble en av 1700-tallets mest berømte og omstridte tenkere. Hans originalitet beror særlig på at han så negativt på fornuften og vitenskapens fremskritt midt i opplysningstiden. Gjennom sin dyrking av naturen og det indre liv er han sterkt assosiert med romantikken. Han hevdet selv at han ble forfatter mot sin vilje, som følge av kontroverser han havnet i, som gjorde at han stadig måtte skrive mer til sitt forsvar. Gjennom forfatterskapet kom han med en rekke forslag til reformer innenfor henholdsvis utdannelse, politiske og sosiale institusjoner, utdannelse og religion. Hans innflytelse på moderne europeisk idéhistorie er betydelig. Kant lot seg inspirere sterkt av hans tanker, og hevdet at Rousseau var en moralfilosofiens Newton.
Rousseau ble født i Genève, og mistet sin mor som nyfødt. Som 16-åring flyktet han fra Sveits og førte et omflakkende liv i Frankrike og Italia, med en rekke strøjobber, og flere lange vandringer, som han skriver om i de første fire delene av sitt selvbiografiske verk Bekjennelser (Les Confessions, 1781–1789). I 1742 kom han til Paris, hvor han ble kjent med Voltaire, Diderot, og andre ledende encyklopedister. Disse var en tid hans venner, før han begynte å oppleve dem som motstandere.
I 1749 vant han en priskonkurranse med skriftet Discours sur les sciences et les arts som fikk stor oppmerksomhet og sikret ham en plass blant tidens ledende tenkere.
I senere år levde Rousseau som landflyktig i Sveits og Storbritannia, dette på grunn av sin bekjennelse til en rasjonalistisk-teistisk tro, noe som ikke falt i god jord verken blant tidens rasjonalister eller hos kirkens menn. I motsetning til de fleste av tidens forfattere, som publiserte anonymt, signerte Rousseau sine tekster, også de mest vågale, for han var svært opptatt av å være autentisk.
Rousseau er kjent for å ha havnet i en rekke konflikter. Mest kjent er krangelen som oppstod mellom ham og den skotske filosofen David Hume. Denne startet i en privat korrespondanse, og ble offentlig etter hvert som brevene begynte å sirkulere i Paris' salonger.
Rousseau var også sanger, blokkfløytespiller, og musikklærer, og hadde sin eneste regelmessige inntekt som noteskriver. Han komponerte operaballetten Les muses galantes (1745) og sangspillet Le devin du village (1752) samt andre musikkverker, og utga Dictionnaire de musique (1768) som ble oversatt til en rekke språk.
Ulikhet og samfunnspakten
I Discours sur les sciences et les arts hevdet Rosseau at mennesket av naturen er godt, men at kulturen har gjort det slett og har ødelagt følelses- og instinktlivets umiddelbare lykke.
Dette engasjerende skriftet gjorde ham med ett slag til Frankrikes førende forfatter, og han gjentok suksessen med Om ulikheten mellom menneskene – dens opprinnelse og grunnlag i 1755, hvor han hevdet menneskenes likhet og forfektet synspunkter som har spilt stor rolle for utviklingen av det moderne demokrati.
De politiske ideene fra Om ulikheten mellom menneskene utdypes i Om samfunnspakten, som ble utgitt i 1762. Denne har også blitt kalt den franske revolusjons katekisme.
Rousseau mente at samfunnspakten som ligger til grunn for statsdannelser, er å forstå som en avtale individene inngår for å beskytte sin frihet og sine rettigheter. Derved overdrar den enkelte sin vilje til en allmennvilje. Allmennviljen er en overindividuell og enhetlig vilje rettet mot det felles beste.
Denne forståelsen av samfunnspakten skiller seg fra Hobbes, som ut fra et liknende kontraktteoretisk utgangspunkt mente at individene ga autoritet til en leviathan, en hersker.
Allmennviljen som Rousseau kaller volonté générale, skiller seg fra alles vilje, volonté de tous. Alles vilje er summen av enkeltindividenes egoistisk motiverte viljer. Det er allmennviljen, og ikke alles vilje, som gir opphav til legitim maktutøvelse.
Den utøvende og styrende makt, som forvalter maktutøvelsen, skal derfor være organ for og avhengig av allmennviljen. Denne læren fikk store konsekvenser for frigjøringskriger og revolusjoner på 1700- og 1800-tallet, blant annet arbeidet for et selvstendig Norge i 1814.
Emile, eller om oppdragelse
I 1762, samme år som Om samfunnspakten, kom Rousseaus hovedverk Emile – eller om oppdragelse, hvor han argumenterte for en ny oppdragelse som i frihet skulle utvikle mennesket til naturlighet. Ved å søke dypt inn i sin egen natur, finner man den rette vei å gå. Slik unngår man også å bli den mennesketypen Rousseau foraktet på det sterkeste, etterapende smiskere.
Med sin understrekning av barnets selvstendige verdi og at opplæringen ikke skal skje på autoritetsbud, har dette verk dannet en epoke i pedagogikken. Med dette er også Emile et verk som er helt i tråd med opplysningstidens sentrale tanke om å stole på sin egen dømmekraft.
Barnet skal ha rett til å lære tingene og verden å kjenne gjennom sin egen aktive virksomhet, ikke bare gjennom bøker og autoriteters ord. En viktig rolle for oppdrageren blir å forebygge villfarelser og laster. Siste bok av dette verket inneholder også Rousseaus tanker om kvinnens oppdragelse.
Paradoksets mann
Rousseau opplevde selv å få kritikk for å være en paradoksets mann, blant annet fordi han valgte å sette bort sine egne barn, samtidig som han skrev om barneoppdragelse. Han har også fått motstridende karakteristikker, som for eksempel paranoid og ekshibisjonistisk. Han skrev dessuten en roman samtidig som han forkastet romanen som genre, og hevdet at den fordervet leserne. Som et svar på kritikken skrev han at han likte bedre å være paradoksets mann enn å være fordommenes mann.
Den berømte brevromanen
Rousseaus brevroman Julie ou la Nouvelle Héloïse (1761) ble tidens mest leste roman i Frankrike. Den fikk også stor innflytelse på andre lands forfattere som for eksempel Goethe. Verket påvirket romantikken og fornyet sansen for naturskildringen. I tillegg til å inneholde en tragisk kjærlighetshistorie der plikten er i konflikt med lidenskapen, er verket gjennomsyret av Rousseaus tenkning. Forfatterens filosofi kommer frem i brevskrivernes diskusjoner om ekteskapet, utdanning, religion, døden, og om livet i storbyen Paris versus landlige omgivelser i Sveits.
Denne berømte romanen er også et godt eksempel på hvordan det Rousseau skrev var preget av hans liv, og på hvordan det han skrev preget hans liv. Han skrev romanen mens han selv bodde på Louise d'Épinays landeiendom, «Ermitage», ved Montmorency, der han forelsket seg i hennes kusine, Sophie d'Houdetot, og leste sitt manus høyt for dem begge.
Selvbiografiske verk
Alle Rousseaus selvbiografiske verk er utgitt posthumt. Det mest kjente, Bekjennelser (Les Confessions), regnes som historiens viktigste selvbiografiske verk etter Augustins Bekjennelser. Verket har en unik oppriktighet som bringer leseren inn under huden på forfatteren. Det er også verkets utrykte mål at forfatteren skal blottlegge seg fullstendig, med alle sine feil, slik at han selv fremstår som sin strengeste kritiker. Selv om verket ikke ble utgitt mens Rousseau levde er det henvendt til hans samtidige, og han leste det også høyt i utvalgte salonger fra 1770.
Rousseau, dommer over Jean-Jacques ble skrevet i perioden 1772-76, og består av tre dialoger, der det handler om å vise den «ekte» Rousseau opp mot den «falske» Rousseau, slik hans motstandere beskrev ham.
I det ufullendte selvbiografiske verket Den ensomme vandrers drømmerier (påbegynt i 1776 og publisert i 1782), som gjerne bare omtales som Drømmerier (Rêveries), viser Rousseau en større ro og forsoning med seg selv. Her hevder han også at verket bare er skrevet for ham selv, og ikke for en leser. Siste del av Rousseaus liv ble viet botanikken. Det kommer også frem i hans Drømmerier som senere ble til stor inspirasjon for romantikkens forfattere som dyrket naturen.
Litteratur
- Berg Eriksen, Trond: Vestens store tenkere, 2002
- Dent, Nicholas: Rousseau, 2005
- Fauskevåg, Svein-Eirik, Philosophie de l'amitié. Essai sur le Traité de l'amitié de Madame de Lambert et La Nouvelle Héloïse de Jean-Jacques Rousseau, 2008
- Fjeldbu, Øyvind, Éducation et images mentales dans l’Émile de Jean-Jacques Rousseau, doktoravhandling, NTNU, 2011
- Garborg, Hulda, Rousseau og hans Tanker i Nutiden, 1909 (tilgjengelig på bokhylla.no)
- Garborg, Hulda, Rousseau, 1910 (tilgjengelig på bokhylla.no)
- Krefting, Ellen, "Et jeg blir til i fellesskap", Morgenbladet og Salongen, 2012
- May, George, Rousseau par lui-même, 1964
- Riley, Patrick, (red.), The Cambridge Companion to Rousseau, 2001
- Starobinski, Jean, Jean-Jacques Rousseau : la transparence et l'obstacle, 1958 (finnes i svensk oversettelse med tittelen Jean-Jacques Rousseau. Genomskinlighet och hinder, 2003)
- Trousson, Raymond Jean-Jacques Rousseau, 1988
- Trousson, Raymond og Eigeldinger, Frédéric S.(red.), Dictionnaire de Jean-Jacques Rousseau, 2006
- Wåhlberg, Martin, Opplysningens sorte får, 2011