Versj. 5
Denne versjonen ble publisert av Ola Nordal 3. juli 2017. Artikkelen endret 30 tegn fra forrige versjon.

Telegraf, innretning til overføring av meldinger fra ett sted til et annet ved hjelp av tegn eller signaler som kan oppfattes av mottageren enten direkte ved menneskelige sanser eller omsatt i skriftlig form. Meldingene overføres ved spesielle og fastlagte tegn som en del av et kodesystem. Et tegn kan angi en bestemt bokstav i et alfabet (bokstavtelegrafi), eller et helt ord eller en hel setning (signaltelegrafi).

Det var først etter utviklingen av hensiktsmessige elektriske telegrafsystemer at telegrafisk kommunikasjonsvesen kunne komme til alminnelig anvendelse.

Navnet telegraf ble foreslått av den franske diplomat Miot som navn på Chappes tachygraphe.

Optisk telegraf i form av ild- og røyksignaler har vært kjent fra langt tilbake og ble særlig brukt i forbindelse med krigshandlinger. Først på 1700-tallet ble det noen nevneverdig utvikling på den optiske telegrafs område ved konstruksjonen av Chappe-telegrafen. Det var brødrene Chappe i Frankrike som i 1790-årene utviklet et semaforsystem som ble etterlignet og tatt i bruk i mange land, vesentlig for militære og maritime formål.

Telegrafen besto av en mast som ble reist på naturlige høyder eller tårn. Masten var utstyrt med en svingbar tverrarm. Denne hadde i hver ende bevegelige tverrstykker. Et trinseverk og motvekter kunne bringe armen og tverrstykkene i forskjellige posisjoner og 196 signaltegn kunne dannes på denne måten. Betydningen var fastsatt og angitt i en kodebok. Signalene fra ett tårn ble observert i neste tårn, hvor meddelelsen ble mottatt, bekreftet og sendt videre. Den franske stat anla i 1793 en linje fra Paris til Lille (230 km) basert på denne metoden. Napoleon sendte etter samme prinsipp telegrammer 900 km i løpet av 15 min.

Etter idé fra Chappe-telegrafen, utviklet svensken Abraham Niclas Edelkrantz sin luketelegraf. Den første testen med den nye telegrafen ble gjort under nærvær av det svenske kongehuset 31. oktober 1794. Edelkrantz sin telegraf bestod av tre vertikale rammer. Den midterste rammen hadde fire svingbare luker, de to andre tre luker hver. Hver luke var festet til en aksel og kunne ha en horisontal eller vertikal stilling. Hver luke i en vertikal stilling angav et tall. Summen av de viste talltegnene fant man igjen i en tabell eller kodebok. Tilsammen ble det 1024 tegn.

De franske og svenske telegrafsystemene ble etterlignet i mange land. En forenklet utgave av den svenske telegrafen, den såkalte klapptelegrafen med 229 forskjellige signaler, ble brukt i Norge i perioden 1809–1814.

Lystelegrafens eldste form er signaler som ble sendt ved hjelp av sollys reflektert fra speil (1821, Carl F. Gauss' heliotrop). Senere ble den utviklet til å sende signaler ved hjelp av lyskastere med kunstig lys (heliograf) for bruk også om natten. Lystelegrafen har gjerne blitt benyttet i forbindelse med morsealfabetet, for eksempel i kommunikasjon mellom skip.

Akustisk telegraf, i form av trommetelegraf har antagelig eksistert så lenge det har vært mennesker på Jorden. Akustisk telegraf brukes til dels fortsatt, for eksempel i form av sirenesignaler fra skip, luftvernsirener eller fløytesignaler.