Kappadokia var i oldtiden betegnelsen på et landområde i Lilleasia vest for Armenia, fra fjellet Taurus til Svartehavet. Landet er bergfullt og klimaet barskt. Området er kjent for sine underjordiske byer. Landet egnet seg lite til jordbruk, men var alt i oldtiden kjent for sine hester og sauer, og for sin eksport av slaver. Landet lå ved "Silkeveien", veien for handelskaravaner fra Europa til Asia, og var derfor av interesse for erobrere fra mange land.
Historien
Kappadokia har vært bebodd helt fra 6000-tallet fvt. Men først på 1900-tallet fvt. dukker det opp i historien, da assyrerne opprettet en handelskoloni (karum) der. Rundt 1600 fvt. oppsto det et hettitterrike med hovedstaden Hattusa, det nåværende Boğazkale. Dette riket gikk til grunne ca. 1200 fvt.
På 500-tallet fvt. ble landet erobret av perserne som delte landet i to satrapier, et langs Svartehavet, som fikk navnet Pontos, og et innlandsdistrikt, som fortsatt ble kalt Kappadokia. Perserne innsatte sine egne lokale herskere, satraper. Den første vi kjenner er Ariarathes 1. Landet ble erobret av Aleksander den store og makedonerne i 322 fvt. Eter Aleksanders død ble landet styrt av selevkidene. Ca 260 fvt. ble landet igjen selvstendig og styrt av etterkommere av Ariarathes 1.
Området ble erobret an romerske generalen Markus Antonius i år 36 fvt. Romerne innsatte Archelaos som romersk lydkonge. Området ble omgjort til en romersk provins under keiser Tiberius. I 395 evt. ble Kappadokia en viktig del av Det østromerske rike helt frem til 1071. Mer enn 3000 kirker vitner om denne tiden.
På 1000-tallet kom Kappadokia under seldsjukkene og så under tyrkerne. Det hadde da funnet sted en sterk armensk innvandring. De siste kristne kappadokiere forlot området i årene 1922–24, i forbindelse med befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia.