Fenomenologi, egentlig læren om fenomenene. Fenomenologi har i filosofien flere ulike betydningsinnhold.
Historikk
Hos Hegel, i Phänomenologie des Geistes (1807), er fenomenologi læren om bevissthetens, erkjennelsens former og utvikling frem til absolutt erkjennelse. Den moderne fenomenologi går tilbake til Franz Brentano og Alexius von Meinong, men først og fremst til Edmund Husserl, som regner fenomenologien for en rent beskrivende «vesensvitenskap» i motsetning til alle årsaksforklarende «faktavitenskaper». Fenomenologien er da den filosofiske grunnvitenskap som ikke bare vil oppholde seg ved tingene som fenomener, men vil trenge inn til deres vesen eller betydning. Dette skal oppnås ved en nærmest intuitiv skuen av eget bevissthetsinnhold. Denne skuen kan ved såkalt fenomenologisk reduksjon (det vil si når iakttageren ikke reagerer som naturvesen, men setter egne behov, målsettinger, drifter, interesser og så videre ut av betraktning) bli objektiv og ikke subjektiv.
Logikken er et eksempel på en ren fenomenologisk vitenskap. Fenomenologien hevder også at filosofien ved bruk av fenomenologiske metoder kan nå absolutt sikker kunnskap. Nyere filosofer som selv karakteriserer sin tenkning som fenomenologisk, er Martin Heidegger i Tyskland og Jean-Paul Sartre og Maurice Merleau-Ponty i Frankrike.
Litteratur
- Moran, Dermot: Introduction to phenomenology, 2000
- Moran, Dermot & Timothy Mooney, red.: The phenomenology reader, 2002
- Sokolowski, Robert: Introduction to phenomenology, 2000
- Zahavi, Dan: Husserls fænomenologi, Ny, revidert udgave, 2001