Energilagring, energiakkumulering; lagring av energi for senere bruk ved hjelp av mekaniske, termiske, elektriske eller kjemiske metoder.
Viktige egenskaper ved et energilager er
- energitettheten, dvs. mengden energi som kan lagres i et visst volum eller masse
- hvor hurtig oppladingen/oppfyllingen kan foregå og hvor hurtig den kan utlades/tømmes
- energitapet ved opp- og utladingen og under selve lagringsperioden.
Energilagring er særlig aktuelt i tilknytning til utnyttelse av fornybare energikilder som er såkalt intermittente, det vil si at energitilgangen i stor grad styres av ikke kontrollerbare fenomener i naturen som vind, sol, nedbør, tidevann m.v. For å tilpasse energiproduksjonen til forbruket, kan det være nødvendig å mellomlagre produsert energi i et kortere eller lengre tidsrom.
De vanligste former for energilagring er:
Mekanisk energilagring
I det norske energisystemet er lagring av store vannmasser i høytliggende reguleringsmagasiner den viktigste form for lagring av potensiell energi. Slike magasiner er nødvendige for å sikre reguleringsevnen (se regulerkraft) i vannkraftverkene slik at de kan håndtere både sesong- og døgnvariasjonene i elforbruket. I de fleste reguleringsmagasinene lagres energi ved å holde vann tilbake, men lagringsevnen kan også forsterkes ved å utstyre anlegget med et pumpekraftverk.
Andre mekaniske former for energilagring er:
- Trykkluft som blir magasinert i trykkfaste beholdere eller i utsprengte fjellrom, og som brukes for drift av gassturbiner for levering av topplast.
- Fjærsystemer.
- Roterende masser som brukes for akkumulering av mindre energimengder. Et eksempel på roterende masse er svinghjul, med egenskaper til hurtig opp- og utlading, og høy virkningsgrad over kort tid. Dette kan for eksempel utnyttes i kjøretøyer til regenerativ bremsing hvor energien lagres i svinghjulet og senere frigjøres under akselerasjon.
Termisk energilagring
Lagring av store varmemengder i dampakkumulatorer eller varmtvannsakkumulatorer brukes i varmeforbrukende industri, kraftvarmeverk og varmesentraler. Utnyttelse av solenergi for husoppvarming og varmtvannsberedning har aktualisert termisk energilagring. Det benyttes store, meget godt isolerte varmtvannstanker, og man eksperimenterer med saltsmelter med stor smeltevarme og egnet smeltepunkt.
Lagring av varme med et lav temperatur kan også skje i grunnen (berggrunn, grunnvann). Det skjer ved at varme pumpes ned i energibrønner og dermed avsettes som grunnvarme. Når varmen skal hentes ut, må den normalt oppgraderes til egnet temperaturnivå ved hjelp av varmepumpe. For bygg som over året har et balansert varme- og kjølebehov, vil man ved energilagring i grunnen oppnå å redusere behovet for antall energibrønner.
Elektrisk energilagring
Elektrisk energilagring skjer i akkumulatorer (se også batterier). De vanligste akkumulatorene har inntil nylig vært blyakkumulator og nikkel- kadmiumbatteri, men betydelige fremskritt er nå gjort mot lettere og mer effektive akkumulatorer.
For raske og kortvarige lastendringer brukes også såkalte superkondensatorer som mellomlager. Dette er kondensatorer med relativt stor ladningskapasitet (se kapasitans), som for eksempel kan lagre regenerert bremseenergi i kjøretøyer for etterfølgende bruk til akselerasjon.
Kjemisk energilagring
Skjer hovedsakelig ved elektrokjemiske prosesser, ved opplading av akkumulatorer eller ved dannelse av energirike, kjemiske forbindelser eller grunnstoffer, særlig hydrogen.