Konstantin (Constantinus) var romersk keiser 306-337; han er berømt som den som konverterte Romerriket og skapte et kristent rike med Konstantinopel som ny hovedstad.
Bakgrunn og vei til makten
Konstantin var sønn av Constantius Chlorus, som var en av fire keisere under Diokletians tetrarki, og hans første kone Helena. Han var født i Naissus (Niš) i Serbia og ble oppdratt ved Diokletians hoff da faren ble caesar (under-keiser) i 293, og siden holdt tilbake hos Galerius, som fra 305 var hovedkeiser (augustus) sammen med Constantius.
I 306 kom Konstantin til sin far i England, og ved farens død samme år ble han i York utropt til keiser. Forankret i Britannia og Gallia kjempet så Konstantin med skiftende titler, i skiftende allianser og mot skiftende motstandere i noen år om herredømmet. Han var først i rikets vestlige deler, Spania, Italia og Nord-Afrika, som ble vunnet da Konstantin i 312 slo Maxentius ved Pons Milvius nær Roma. Fortellingen om hans visjon knytter seg til dette slaget. Evsebios forteller om et kors på himmelen med innskriften in hoc signo vinces (i dette tegn skal du seire), mens Lactantius beretter om at et kristen tegn (antagelig labarum) kom til ham i drømme. Konstantin påførte dette på soldatenes skjold og vant. Konstantin følte at den mektig Gud hjalp ham og begynte å knytte seg til kristendommen.
Konstantin delte riket med Licinius fra 314 til 324 da det brøt ut krig og den østlige keiseren ble slått i flere store slag (Hadrianopolis, Khrysopolis) og tross løfter om amnesti, ble han henrettet ikke lenge etter at han overga seg. Deretter var Konstantin enehersker i Romerriket.
Konstantin og kristendommen
Konstantin opplevde kristenforfølgelsene under Diokletian og Galerius på nært hold, men var antagelig ikke selv en aktiv forfølger. Han var selv tidlig en Sol-tilbeder og kan ha fattet interesse for kristendommen. Etter visjonen og seieren over Maxentius ønsket han å gjøre kristendommen til en støtte for imperiet. Sammen med Licinius utstedte han i 313 det såkalte Milano-ediktet, som sikret allmenn religionsfrihet og medførte en viss begunstigelse av de kristne. I årene som fulgte, gikk Konstantin i vest stadig lenger i denne retningen. Blant annet fikk kirken fikk motta testamentariske gaver, fritak for skatt og sivil tjeneste, søndag ble helligdag i 321 og keiserens mynt fikk kristne symboler. Licinius i sin riksdel skal derimot å gjenopptatt forfølgelsen av de kristne.
Etter at Licinius var overvunnet, gikk Konstantin stadig lenger i å favorisere kristne og undertrykke tradisjonell kultus. Blant annet ble verdisaker og tempelskatter fjernet fra pagane helligdommer og benyttet til å bygge Konstantinopel. Han ønsket Kirkens enhet for rikets skyld, og engasjerte seg i striden mot donatismen og arianismen. Kirkemøtet i Nikaia (Nicaea) i 325 ble sammenkalt og presidert over av Konstantin. Holdningen har sin naturlige fortsettelse i kristendommens overgang til statsreligion og i caesaropapismen.
Det er vanskelig å bedømme Konstantins personlige religiøsitet, men hans har etterlatt mange skrifter som tyder på et sterkt engasjement for den kristne guden og kirkens anliggende. Han lot seg først døpe på dødsleiet, men det var ikke uvanlig. Det er lite som tyder på at han var en kyniker som bare utnyttet kristendommen, som noen har framstilt han som. Som tidens mennesker var han levende opptatt av guder og det overnaturlige, og fra 312 har han antagelig følt seg utpekt av de kristnes gud til å styre riket og satte seg mer inngående inn i teologiske og kirkelige spørsmål.
Konstantin knyttet gjerne geistlige til seg, og ble en venn av biskopen og kirkehistorikeren Evsebios fra Caesarea, som har skrevet en sterkt flatterende biografi over Konstantin.
Konstantin som keiser
Militært bygde Konstantin opp en slagkraftig feltarmé ved siden av grensetroppene, og innslaget av germanere i hæren ble stadig sterkere. Økonomisk ville han skape stabilitet i pengevesenet med sin gull-solidus, og administrativt fortsatte han Diokletians reformarbeid. Skillet mellom sivil og militær forvaltning ble klarere; byråkratiet vokste med opprettelse og omorganisering av sentrale organer. Sosialt fikk det som følge at skattetrykket økte. Tilhørighet til byråd (som skulle innestå for skattene) ble arvelig, og stavnsbundethet stadig mer utbredt. Det er vanlig å mene at dominatet medførte en mer desentral struktur, men med en mer absolutt keisermakt og større bruk av tvang og pålegg, mens toppen gradvis stivnet til i seremoniell.
Konstantin var en stor byggherre. Han lot oppføre kirker blant annet i Lateranet og Vatikanet, men hans største anlegg var «det nye Roma» ved Bosporos, Konstantinopel, som ble innviet i 330 som en tydelig kristent hovedstad. Stedet hadde en strategisk beliggenhet både med tanke på de østlige provinser og Donaugrensen, og med sin nye by hadde Konstantin skaffet riket et sentrum uten hedenske templer og tradisjoner. Men byen bidrog til en videre spaltning av Romerriket i en østlig gresk-preget og en vestlig latinsk-preget riksdel, og motvirket med dette Konstantins samlende intensjoner på andre områder.
Overfor ytre fiender stod riket sterkt under Konstantin, til tross for press fra gotere og andre. Perserne representerte mot slutten igjen den største trusselen. Konstantin døde under krigsforberedelser mot dem og ble gravlagt i Apostelkirken i Konstantinopel.
Tre sønner overtok riket; Konstantin 2, død i 340, Constans, død i 350 og Constantius 2, død i 361. Kamp mot ytre fiender, innbyrdeskrig og usurpasjoner preget deres generasjon inntil riket i Konstantins nevø Julian «den frafalne» igjen fikk en sterk og dyktig hersker.
Det er bevart en stor mengde kunst og arkitektur fra Konstantins tid. Et av de mest kjente eksemplene på et portrett av denne keiseren er den såkalte Konstantin-kolossen i Kapitolmuseet i Roma, og Konstantinbuen.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Odahl, Charles M.: Constantine and the Christian empire, 2004, isbn 0-415-17485-6, Finn boken
- Lenski, Noel (red.): The Cambridge Companion to the Age of Constantine, 2006,