Stalinisme er opprinnelig en betegnelse brukt av Josef Stalins motstandere i det sovjetiske kommunistparti, særlig Lev Trotskij, om Stalins politiske metoder. Senere ble begrepet stalinisme mest brukt om det systemet som karakteriserte den siste perioden av Stalins styre (1945–1953), både innad i Sovjetunionen og utad, overfor satellittstatene og alle utenlandske kommunistpartier. Dette styret var kjennetegnet av gjennomført maktkonsentrasjon på høyeste hold, hensynsløs og despotisk maktutøvelse og persondyrkelse, det vil si nesegrus beundring for Stalins person. Disse utslagene av persondyrkelse ble fordømt av Nikita Khrusjtsjov på det sovjetiske kommunistpartis 20. kongress i 1956.
Senere er betegnelsen stalinist også blitt brukt om alle som med harde midler bekjemper tendenser til selvstendig tenkning og handling i kommunistpartier.