Sigurd Slembe var et norsk kongsemne som i 1130-årene forsøkte å bli konge i Norge, men uten å lykkes. Ifølge sagatradisjonen var Sigurd sønn av Magnus Berrføtt og en trøndsk stormannsdatter.
Sigurd fikk geistlig utdannelse. Han førte et omflakkende ungdomsliv, og var blant annet på Vesterhavsøyene og i Palestina. Han kom tilbake til Norge i 1135 og forlangte å få dele riket med Harald Gille, som angivelig var hans halvbror. Harald avslo og ble drept av Sigurd. Sigurd tok deretter Magnus Blinde ut av Nidarholm kloster, og sammen kjempet de mot Haralds sønner Sigurd og Inge. I slaget ved Holmengrå ved Hvaler ble Magnus drept, og Sigurd ble tatt til fange, torturert og drept.
I litteraturen er Sigurd Slembe behandlet av blant andre Bjørnson i skuespillet Sigurd Slembe (1862), hans ypperste sagaspill, med musikk av Rikard Nordraak og Johannes Haarklou. Sigurd Slembe er også navn på symfonisk dikt, opus 8, av Johan Svendsen (1871).