Kristian Birkeland var en norsk fysiker som er særlig kjent for sine studier av nordlyset, og som ble nominert til Nobelprisen hele sju ganger.
Birkeland virket først som matematiker, men ble etter hvert mer engasjert i teoretisk fysikk og eksperimentalfysikk. Han er særlig kjent for studier av nordlys og magnetiske stormer. Under eksperimentering med en elektromagnetisk kanon oppdaget han at en elektrisk lysbue i et magnetisk vekselfelt spres ut til en skive. Dette ledet igjen til Birkeland–Eydes metode for å utvinne nitrogen av luft, noe som var grunnlaget for den norske salpeterindustrien.
Birkeland døde bare 50 år gammel. Han ble nominert til Nobelprisen sju ganger – både i fysikk og i kjemi – tre ganger sammen med Sam Eyde.
Biografi
Kristian Birkeland ble cand.real. i 1890. Han var lærer ved Aars og Voss skole, og deretter universitetsstipendiat i 1893. Han hadde et studieopphold i Paris hos Henri Poincaré og Paul E. Appell, i Genève hos Edouard Sarasin og Lucien de la Rive, en kort tid hos Heinrich R. Hertz i Bonn og til slutt i Leipzig. Han ble utnevnt til professor i fysikk ved Universitetet i Oslo i 1898, da han bare var 31 år gammel.
Allerede med sitt første vitenskapelige arbeid, et studium av elektromagnetiske bølger som førte til en generell løsning av Maxwells ligninger (1895), vakte Birkeland oppsikt.
Etter oppdagelsen av katodestrålene ble han sterkt interessert i den eksperimentelle siden av dette nye forskningsområdet. Studier av katodestrålers oppførsel i et magnetfelt var bakgrunnen for den nordlysteorien som han lanserte i 1896. Birkeland hevder her at nordlyset skyldes katodestråler som sendes ut fra Solen. Disse blir trukket inn mot de magnetiske polene hvor de får atmosfæregassen til å lyse. For å bevise dette, satte han i gang en undersøkelse av solflekkene.
Birkeland utførte en rekke laboratorieeksperimenter og organiserte ekspedisjoner for å studere opptreden av nordlys og sammenhengen mellom dette og forstyrrelser av Jordens magnetfelt. Laboratorieeksperimentene hans var svært avanserte for sin tid. I store utladningskar plasserte han en liten magnetisert kule, en terrella (liten jord), som han bestrålte med katodestråler. Dette forårsaket lysfenomener som i opptreden og beliggenhet på kulen lignet nordlys. Han kunne også la kulen selv sende ut katodestråler, og fikk frem effekter som lignet på andre kosmiske fenomener, som Saturns ringer, zodiakallyset, spiraltåker og så videre
Under sine tre nordlysekspedisjoner (1897, 1899–1900 og 1902–1903) opprettet han også fire permanente observatorier, hvorav stasjonen på Stuoraháldi (1149 moh.) ved Kåfjord i Finnmark er den mest kjente. Den ble senere utvidet og var i drift frem til 1926.
Betydning
Hovedresultatene fra Birkelands undersøkelser, både feltmålingene og laboratorieeksperimentene, er beskrevet i hans store hovedverk The Aurora Polaris Expedition 1902–1903 (første del trykt i 1908, annen del i 1913). Her utvidet og underbygget han sin nordlysteori fra 1896. Basert på kjennskap til katodestrålenes elektriske natur lanserte han også ideen om et system av elektriske strømmer i den øvre atmosfæren. Strømmene kunne forklare de magnetiske forstyrrelser som opptrer sammen med nordlys. Dette strømsystemet bestod av sterke horisontale strømmer i nordlysområdene (elektrojet) som knyttes til det nære verdensrom ved strømmer som løper langs Jordens magnetfelt. Disse siste ble først eksperimentelt påvist ved satellittmålinger i slutten av 1960-årene, og kalles nå birkelandstrømmer.
Birkeland var uhyre rik på ideer. En tilfeldig iakttagelse ledet ham til konstruksjon av hans elektromagnetiske kanon, og et uhell ved en demonstrasjon av denne førte til oppdagelsen av det magnetiske vekselfeltets evne til å spre ut en elektrisk lysbue til en flammeskive. Denne oppdagelsen utnyttet han sammen med Sam Eyde til oksidasjon av nitrogenet i luften for å fremstille salpetersyre og kalksalpeter. Metoden beskrev han i Transactions of the Faraday Society (1906). (Se Birkeland-Eydes metode.) Den første ovnen til denne prosessen var på 4 kW, og de første anleggene i det store (30 000 kW) ble satt i gang på Notodden i 1907 (Norsk Hydro).
Birkeland vendte seg deretter igjen til sine nordlys- og kosmisk-fysiske arbeider. For å studere zodiakallyset, og av helsegrunner, tilbrakte han sine siste leveår i Egypt. På sin eiendom i Helouan ved Kairo bygde han observatorium og laboratorium, hvor han arbeidet inntil han sommeren 1917 ville reise hjem på grunn av sykdom. På hjemreisen, som gikk via Japan, døde han i Tokyo.
I 1966 ble det utgitt et minnefrimerke med Birkelands portrett, og på 200-kronerseddelen som kom i omløp 1994, er han portrettert, i tillegg til at hans terrella og nordlysovalen er avbildet.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
- Titan.uio.no: Kristian Birkeland: Verdens første romforsker
- Aftenposten Viten: Norges Bank slukker nordlyset
Litteratur
- Egeland, Alv: Kr. Birkeland : mennesket og forskeren, 1994
- Jago, Lucy: Nordlysets gåte : beretningen om Kristian Birkeland, 2002, isbn 82-05-30071-2, Finn boken