Giuseppe Verdi, italiensk komponist, en av verdens betydeligste operakomponister og et av Italias nasjonalsymboler.
Liv
Verdi fikk fra han var tre år musikkundervisning hos organisten Pietro Baistrocchi på fødestedet Roncole. Som niåring ble han organist i landsbykirken. 18 år gammel drog han til Milano og ble elev av operakomponisten Vincenzo Lavigna. Årene 1836–39 var han maestro di musica i Busseto. I 1836 giftet han seg med Margherita Barezzi, datter av hans mesen Antonio Barezzi. Hans opera Oberto ble oppført på La Scala i 1839. Fremførelsen gjorde at Verdi ble lagt merke til, og han ble bedt om å skrive enda en opera, Un giorno di regno. Fremførelsen av den i 1840 ble imidlertid en fiasko. Tidligere det året døde hans kone; deres to barn døde i 1838 og 1839. Verdi var nær ved å gi opp komponering. Det store omslaget kom i 1842 med Nabucco. Uroppførelsen ble en stor suksess, også i utlandet, og fra nå av lå operaverdenen åpen for ham.
I 1859 giftet han seg med sopranen Giuseppina Strepponi (1815–97), som han allerede lenge hadde bodd sammen med. Han engasjerte seg i politikk. I 1861–65 var han parlamentsmedlem, og i 1875 ble han senator.
Stil og utvikling
Verdis 1. periode
Verdi tilhører ikke de komponister som skapte de revolusjonære omveltninger. Hans utvikling dreide seg mer om å forfine den tradisjon han var en del av – den italienske.
Det som først og fremst skiller Verdis operaer fra den tyske tradisjonen, med sin romantiserte natur og mytologiske symbolisme, er hans grunnleggende syn på opera som først og fremst et menneskelig drama, et drama som uttrykkes i den enkle, vokale melodi. Dette står også i kontrast til den franske tradisjonen med sine svulmende kor- og orkestersatser.
Den komponist som Verdi beundret mest av alle og tok sterke inntrykk av, var Beethoven. Samtidig så han forbilder også i de førende komponister i den italienske operatradisjonen. Han viser også påvirkning fra Meyerbeers harmonikk og orkesterbruk.
Det Verdi la vekt på i en libretto var at situasjonene måtte inneholde sterke følelser og kontraster i tillegg til at handlingen måtte ha fremdrift. Dette er særlig tydelig i operaene før 1851, og man har kritisert Verdis tidligste operaer for å være rå og ubearbeidede i sitt følelsesmessige uttrykk. Allikevel er det ikke tvil om at de tidlige operaene viser en dyp psykologisk innsikt, en markant dramatisk teft og en betydelig evne til å nyttiggjøre seg elementer fra tradisjonen.
Med operaene Rigoletto, Il Trovatore og La traviata kulminerer Verdis første periode samtidig som de peker mot den neste. Persontegningen er noe mykere enn før, samtidig som det musikalske følelsesuttrykket er mer gjennomarbeidet. I La traviata hører man nærmest en ny slags melodikk, en halvdeklamatorisk og svært uttrykksfull arioso som Verdi videreutviklet i Otello.
Verdis 2.periode
Verdis andre periode omfatter operaene fra I vespri siciliani (1855) til Aïda (1871). I denne perioden eksperimenterte han en del. Det gir seg for det første utslag i at orkestereffektene er brukt med større omhu og originalitet, samtidig som de harmoniske virkemidlene er preget av større oppfinnsomhet. Fremfor alt er det kanskje i bruken av operaens enkelte deler at Verdi viser den største friheten – solo- og korpartier og ensembler er brukt på en langt friere måte enn før, fri i den forstand at de ikke alltid er bundet av eller er resultat av en indre logikk i handlingen. Like fullt var Verdi opptatt av den enkelte operas sammenheng og enhet, og i Un ballo in maschera og La forza del destino (1861) tok Verdi i bruk gjentagelse av temaer eller motiver på særlig viktige steder i handlingen for å skape både dramatisk og musikalsk sammenheng. I den stort anlagte Don Carlos (1867) anvender Verdi sitt musikalske uttrykksregister med slående virkning på en rekke svært forskjellige skikkelser og situasjoner.
Verdis 3. periode
Verdis siste periode omfatter bare to operaer – Otello (1884–86) og Falstaff (1889–92), foruten en mesterlig revidert versjon av Simon Boccanegra (opprinnelig fra 1857, revidert i 1881). I tillegg skrev han en strykekvartett og enkelte kirkemusikalske verker, blant annet det berømte Requiem.
Otello og Falstaff representerer fullendelsen av Verdis utvikling som komponist. Førstnevnte kan sees både som et resultat av en indre utvikling hos Verdi, og som en reaksjon på sentrale musikalske utviklingstrekk, trekk som finnes i Bizets Carmen, Brahms' fire symfonier, Bruckners 7. symfoni og Wagners Der Ring des Nibelungen. Verdi har tatt inntrykk av den indre enhet og sammenheng som disse verkene er besjelet av. Sammenlignet med sine tidligere operaer virker hver av aktene i Otello nærmest som en eneste stor sammenhengende enhet. Allikevel er den italienske operaens tradisjonelle inndeling grunnleggende i dette verket. Verdi har imidlertid maktet å skape følelse av ubrytelig sammenheng ved å lage umerkelige overganger – først og fremst ved en melodikk som er mer plastisk enn noen gang, i tillegg til at orkesterets sammenbindende muligheter er utnyttet på en måte som er uten sidestykke i hans tidligere verker.
Hovedverker
Operaer
| Tittel | Premiereår |
|---|---|
| Nabucco | 1842 |
| Ernani | 1844 |
| Macbeth | 1847 |
| Luisa Miller | 1849 |
| Rigoletto | 1851 |
| Il trovatore (Trubaduren) | 1853 |
| La traviata | 1853 |
| Les vêpres siciliennes (Siciliansk vesper) | 1855 |
| Simon Boccanegra | 1857, rev. 1881 |
| Un ballo in maschera (Maskeballet) | 1859 |
| La forza del destino (Skjebnens makt) | 1862 |
| Don Carlo (Don Carlos) | 1867 |
| Aïda | 1871 |
| Otello (Othello) | 1887 |
| Falstaff | 1893 |
Andre verker
| Komposisjonsår | |
|---|---|
| 6 sanger | 1838 |
| 6 sanger | 1845 |
| Strykekvartett | 1873 |
| Messa da requiem | 1874 |
| Quattro pezzi sacri: | |
| Ave Maria | 1889 |
| Laudi alla Vergine Maria | ca. 1890 |
| Te Deum | 1895–96 |
| Stabat Mater | 1896–97 |
Litteratur
- Balthazar, Scott L., red.: The Cambridge companion to Verdi, 2004, isbn 0-521-63535-7, Finn boken
- Budden, Julian: The operas of Verdi, rev. ed., 1992, 3 b., Finn boken
- Budden, Julian: Verdi, rev. ed., 1993, isbn 0-460-86111-5, Finn boken
- Cristofoli, Francesco: Giuseppe Verdi : myten, mennesket og komponisten, 2000, isbn 87-00-47368-5, Finn boken
- Osborne, Charles: The complete operas of Verdi, 1985, isbn 0-575-03591-9,Finn boken
- Phillips-Matz, Mary Jane: Verdi : a biography, 1993, isbn 0-19-313204-4, Finn boken
- Qvamme, Børre: Giuseppe Verdi, 1997, isbn 82-560-1093-2, Finn boken
- Rosselli, John: The life of Verdi, 2001, isbn 0-521-66957-x, Finn boken
- Van, Gilles de: Verdi's theater : creating drama through music, 1998, isbn 0-226-14370-8, Finn boken