En bodhisattva er en som streber mot å bli en buddha. I den tidlige buddhismen brukes benevnelsen bodhisattva hovedsakelig om Siddhattha Gotama, den blivende Buddha, i tiden før hans oppvåkning (bodhi), men også om Maitreya, den kommende tidsalders buddha. I mahayana-buddhismen utvides begrepet og blir uttrykk for et universelt medlidenhetsideal.
De tidlige buddhistiske tekstene bruker benevnelsen 'bodhisattva' om den blivende Buddha både i hans siste liv som den unge prinsen, og senere asketen, Siddhattha Gotama i tiden før hans oppvåkning (bodhi), men også i hans mange tidligere liv, beskrevet blant annet i jataka-fortellinger, der han ved selvoppofrelse forberedte seg i mange skikkelser (både som dyr og menneske) til sin fremtidige oppvåkning. Begge er yndede motiver i buddhistisk kunst og litteratur.
I mahayana-buddhismen utvides begrepets betydning betraktelig, i tråd med den utviklingen av etiske og soteriologiske ideer buddhismen da gjennomgikk. En bodhisattva benevner der enhver munk, nonne, lekmann eller lekkvinne som avlegger løfte om å strebe mot å bli en buddha, og dermed om å hjelpe alle levende vesener til å nå oppvåkning. Bodhisattva-idealet står her i kontrast til den tidlige buddhismens frelsesmål for Buddhas disipler, nemlig det å bli en arhat, som innen mahayana-buddhismen kritiseres for å være et egoistisk mål.
I tillegg til denne generelle betydningen brukes begrepet i mahayana-buddhismen også spesielt om en rekke guddommelige frelserskikkelser som anses for å være svært viderekomne bodhisattvaer. De tenkes å gripe aktivt inn i menneskenes verden, og er gjenstand for bønn og annen kult. Disse bodhisattvaene fremstilles i buddhistisk kunst og mayana-litteratur gjerne som unge prinser, og er i all hovedsak mannlige skikkelser. De mest kjent er Avalokiteshvara og Manjushri. I Kina fremstilles derimot Avalokiteshvara (kinesisk Kyan-yin) ofte som kvinne, og den kvinnelige bodhisattvaen Tara har en viktig rolle i den tibetanske buddhismen.