Diffusjonisme, retning i antropologi og kulturhistorie som særlig legger vekt på spredningen av kulturelementer eller kultursystemer. Betegnelsen brukes om den tysk-østerrikske retning kulturkretslæren, men står først og fremst for de teorier og metoder som ble lagt frem av G. Elliot Smith og W. J. Perry. Ifølge disse er oppfinnelser meget sjeldne i kulturhistorien; de enkelte kulturer er også statiske, slik at forandringer meget sjelden skjer uten påvirkninger utenfra.
Utgangspunktet for spredningen av mer differensierte kulturformer var ifølge disse forskerne Egypt, hvor en usedvanlig kombinasjon av økologiske faktorer ca. 3000 år f.Kr. førte til en rask utvikling av åkerbruk, metallkunst, politisk og religiøs organisasjon, skrift og andre kulturelementer. Herfra spredte flere eller færre av disse elementer seg til Mesopotamia, middelhavslandene, India, stillehavsøyene, Mexico og Peru. I denne form vant diffusjonistiske teorier atskillige tilhengere, særlig i England, men senere undersøkelser har kunnet påvise at teoriene på svært mange punkter er uholdbare. Teorien om kulturspredningen fra Egypt til India, Polynesia og Amerika har nå bare forskningshistorisk interesse, både fordi en slik spredning ikke har kunnet påvises ved mer grundige undersøkelser, og fordi man senere har funnet orientalske høykulturer som er eldre enn den egyptiske. I moderne sosialantropologi er studiet av diffusjon en vesentlig side ved analysen av kulturformene verden over; men diffusjon betraktes nå bare som én av de formgivende prosesser i kultur- og samfunnsliv.