I planteanatomi brukes ordet fiber om styrkevevceller (sklerenkym), som er meget lange, tykkveggede og med et trangt hulrom. Vanlig lengde er 1–2 mm, men hos lin kan de bli flere cm, og hos ramieplanten, Boehmeria nivea,inntil 25 cm. Fibrene er døde celler, og celleveggen, som vesentlig består av cellulose, er ofte innsatt (inkrustert) med lignin. Cellene forekommer oftest i grupper, og da de er langt avsmalnende i endene, blir sammenvoksingsflatene mellom påfølgende celler meget stor. Dette, sammen med veggens tykkelse, gjør at fibrene er uhyre strekkfaste og kan i visse tilfeller måle seg med stål.
Anatomisk skilles mellom vedfibrer, som forekommer i plantenes vedvev, og bastfibrer, som forekommer i silvev eller annet vev utenfor kambiet. Fibrer fra en rekke planter, f.eks. lin og bomull (frøhårene), er på grunn av sin styrke og store elastisitet vel egnet til tekstiler; eller til flettverk og tau, f.eks. hamp, jute, sisal. Fibrene frigjøres fra øvrige cellevev ved at plantematerialet legges til røting, en gjæringsprosess hvor mikroorganismer løser opp midtlamellens pektinstoffer, den substans som holder celler sammenbundet.
I videre forstand, f.eks. i treforedlingsindustrien, betegnes alle døde, tykkveggede og langstrakte celler i ved og bark som fibrer. I bartreved er dette vesentlig trakeider; i løvtreved vedrør, trakeider og vedfibrer; i bark bastfibrer.