Edmund Burke, britisk statsmann og politisk filosof, født og utdannet i Dublin. Burke er en av det engelske språks største mestere, og er i dag mest kjent for sitt bidrag til politisk tenkning.
Politikk
Som privatsekretær for ministeren for Irland 1761–64 fikk han et innblikk i praktisk politikk; særlig lærte han sitt eget fedrelands elendige tilstand å kjenne.
Hans erfaringer med Irlands situasjon kan ha preget hans generelle politiske posisjon, særlig tanken om at et folk ikke kan styres mot dets vilje. 1765 ble han medlem av Underhuset og knyttet seg til whigpartiet.
Med sin store veltalenhet ble han snart opposisjonens beste kraft. Han bekjempet hoffets innflytelse, som han mente var vokst sterkt etter Georg 3s tronbestigelse i 1760.
Burke var motstander av den engelske politikken overfor de amerikanske koloniene og gikk inn for moderasjon og en mer forsonlig holdning til koloniene angående deres stilling innen Storbritannia. Men da det likevel brøt ut kamper i det som skulle bli USA og koloniene gikk inn for full løsrivelse var bena slått vekk under denne politikken.
Han var også kritisk til det britiske styre i India som han mente ikke tok hensyn til den eldgamle indiske kulturen.
I hele sin politiske karriere var Burke nærmest whigopposisjonen, men han hadde liten sympati for den liberale filosofien som ble grunnlaget for det nye whig-partiets politiske virksomhet.
Konservatisme
I de skrifter han utgav samtidig med sin deltagelse i praktisk politikk legger han grunnlaget for en form for konservativ politisk tenkning.
Dette kom særlig tydelig frem i de skrifter han utgav etter den franske revolusjons utbrudd i 1789, især Reflections on the Revolution in France (1790). Burke fordømte den franske revolusjon, som han mente var i strid med alle sunne krefter i samfunnet.
Det er kanskje hans fremstilling av det ikke-revolusjonære, engelske samfunn som er mest interessant. Burke maner her frem et bilde av hvordan et sanfunn kan bevare og endre seg, uten å gjennomgå de katastrofale endringene og fornyelsene som hadde inntruffet i Franrike.
Forskningen på Burkes kritikk av revolusjonen har ofte begrenset seg til å henvise til den vekt han la på tradisjon og bevaringen av tradisjonelle institusjoner som kirke og arveadel. Men nyere forskning har videre hevdet at hans konservatisme brukte den engelske common law- eller sedvaneretten som modell.
Loven bygger i denne tradisjonen i første rekke ikke på lovvedtak, slik vi tenker oss utviklingen av det norske lovverket gjennom stortingsvedtak. I sedvanerettstradisjonen ligger hovedvekten på at lover og forordninger har fått hevd på at dommeravgjørelser som blir videre diskutert, forkastet eller godtatt av senere dommere.
Samfunnet er slik åpent for endringer, men de er skrittvise og underkastet senere generasjoners kritikk og eventuelle akseptering.
Estetikk
I 1756 vakte han oppmerksomhet ved et skrift om opprinnelsen til våre forestillinger om det «opphøyde» og det «skjønne». Dette verk kan sies å ha forandret den estetiske smak i England fra klassisk formalisme til romantikk. Burke hevdet at ikke det klare, men det dunkle og antydende er kjennemerket på stor kunst: «Det er vår uvitenhet om tingene som forårsaker all vår beundring og vekker våre sterke følelser».
I 1759 ble Burke redaktør av The Annual Register, et tidsskrift som hvert år gav en oversikt over de viktigste internasjonale begivenheter.
Samlede verker er utgitt i 16 bind (1803–27); ny utgave ved W. Willis (1925–30; 6 bd.).