Adolf Hoel, født i Sørum, norsk geolog og polarforsker. Cand.real. 1904, dosent ved Universitetet i Oslo 1919. Kom med på Gunnar Isachsens Spitsbergen-ekspedisjon 1907, organiserte og ledet flere ekspedisjoner til Svalbard, Zemlja Frantsa Iosifa (Frants Josefs Land) og Grønland for kartlegging og vitenskapelige undersøkelser. Hoel arbeidet for norsk utnyttelse av kullforekomstene på Svalbard og bidrog til at øygruppen ble norsk. Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, forløperen for Norsk Polarinstitutt, ble opprettet på hans initiativ i 1928, og han ledet institusjonen til 1945. Hoel var en drivende kraft i arbeidet for å sikre deler av Østgrønland for Norge. Kravet ble avvist ved Haag-domstolen i 1933. Også senere gjorde Hoel en stor innsats for å fremme norske interesser i polartraktene. I 1939 underrettet han den norske regjering om hemmelige tyske planer om okkupasjon av landområder i Antarktis, og gav dermed støtet til den norske okkupasjon av Dronning Maud Land.
Hoel var medlem av NS fra stiftelsen og ble etter okkupasjonen 1940 utnevnt til professor. Da okkupasjonsmyndighetene avsatte universitetets rektor (D. A. Seip), ble Hoel innsatt som prorektor, fra 1943 rektor. Da Universitetet ble stengt 1943, arbeidet Hoel for å berge utstyr og eiendommer, noe han ble berømmet for i den senere landssvikdommen.
Hoel skrev en rekke avhandlinger og artikler, særlig om forholdene på Svalbard og Grønland, og stod for utarbeidelsen av Svalbards historie 1596–1965, bd. 1–3 (1966–67). En bibliografi over Hoels arbeider er publisert i Norsk Polarinstitutts Årbok 1964.