Kunstmusikk, musikk som, i motsetning til folkemusikk, skriver seg fra bestemte, navngitte komponister, og i sin tradisjonelle form er laget for konsertmessig fremførelse. Tidligere var kunstmusikken knyttet til kirke og adel eller overklassen, nå blir den støttet gjennom offentlige institusjoner (for eksempel orkestre, opera eller utdanningssystemer).
Kunstmusikkens utvikling
I antikken og en stor del av middelalderen var musikken av rent enstemmig (monofon) karakter. Man dyrket det rytmisk-melodiske, og hvilke overbevisende kunstneriske resultater som kunne oppnås innen denne ramme, er for ekssempel den gregorianske sang et levende vitnesbyrd om. Omkring 850 e.Kr. omtales flerstemmigheten for første gang, og selv om det til å begynne med mest dreier seg om enkel parallellføring av to stemmer i kvart- ellerkvintavstand, har vi her å gjøre med opptakten til en uhyre betydningsfull og karakteristisk utvikling innen europeisk musikk-kultur. Av stor praktisk betydning er oppfinnelsen av notelinjene omkring år 1000, og utviklingen av mensuralnotasjonen.
Utviklingen av musikknotasjonen i middelalderen skapte grunnlag for en musikalsk skriftkultur som i middelalderen var begrenset til kirken, men etter hvert også ble nedfelt i en kunstmusikktradisjon knyttet til fyrstehoff og fra 1700-tallet til borgerskapet. Mens den skriftløse, muntlig traderte folkemusikken fortsatt var dominert av enstemmighet og enkel flerstemmighet (for eksempel melodi mot en fast bordun-tone eller -klang), ble flerstemmigheten dyrket innenfor kirke- og kunstmusikken. Med Notre Dame-skolen på slutten av 1100-tallet ble polyfon sangpraksis innført i kirkemusikken. På 1300- og 1400-tallet ble polyfonien også tatt i bruk i verdslige former som ballade og madrigal, og komponister i den flamske skolen spredte disse formene til en rekke land. I renessansen nådde former som messe og motett et høydepunkt, samtidig som verdslige former (frottola, lied, villancico og madrigal osv.) var populære. Rundt 1600 oppstod operaen, og i barokken fikk instrumentale former etter hvert utviklet sin egen stil- og formmessige egenart, delvis i kontrast til vokalmusikken. Harmonisk sett ble den eldre, modale polyfonien (med basis i kirketoneartene) avløst av det enklere dur/moll-systemet.
Med fremveksten av en borgerlig offentlighet på midten av 1700-tallet oppstod musikalske selskaper rundt om i de større byene. Tidligere hadde musikk innenfor den offentlige sfæren hatt en primært representativ funksjon (som uttrykk for kirke, konge- og militærmakt). Fra og med wienerklassisismen ble musikk som middel til individuell opplevelse og vekst mer vektlagt. Forestillingen om komponisten og utøveren som den frie kunstner fikk gjennomslag og ble dominerende på 1800-tallet. Romantikken førte dur/moll-systemet mot stadig sterkere harmonisk kompleksitet, som har fått store konsekvenser for kunstmusikkens videre utvikling.
1900-tallet har brakt store omveltninger i bruken av musikalske virkemidler, og retninger som atonal musikk, elektronisk musikk og konkret musikk har ført til dyptgripende diskusjoner om selve musikkbegrepet. På denne bakgrunn foretrekker enkelte, med komponisten Edgar Varèse, å definere musikk som «organisert lyd». For andre vil selv bestemmelsen «organisert» forekomme problematisk.
Se også artikler om forskjellige epoker og sjangere, og dessuten avsnittene om musikk under de enkelte land.
Sentrale retninger i europeisk kunstmusikk
| ca. 1150–ca. 1300 | Ars antiqua. Flerstemmigheten blomstrer. Oktav, kvint og kvart.som konsonans. Organum. Trubadur- og trouvère-kunst |
| ca. 1150 | Notre Dame-skolen |
| ca. 1150–ca. 1400 | Minnesang |
| 1300-tallet | Ars nova. Flerstemmighet, isorytmikk. Motett, messe. Ters og sekst anerkjennes som konsonans |
| 1400-tallet | De nederlandske skoler. Vokalpolyfoni med instrumenter. Motett |
| ca. 1450–ca. 1600 | Renessanse. Vokalpolyfone former som madrigal, chanson |
| fra ca. 1500 | Ren instrumentalmusikk slår gjennom, former som ricercar, canzone. Kontrapunktikk |
| ca. 1600–ca. 1750 | Barokk. Instrumentalmusikk som fuge, concerto grosso, suite, sonate. Vokalmusikk som opera, oratorium, kantate. Kontrapunktikk så vel som akkordisk stil. Terassedynamikk. Dur-moll tonaliteten slår gjennom |
| fra ca. 1600 | Opera, solosang (monodi) |
| ca. 1700–ca. 1770 | Galant stil |
| ca. 1740–ca. 1780 | Følsom stil |
| ca. 1750 | Mannheimskolen. Dynamisk orkestrering |
| ca.1770–ca. 1820 | Wienerklassisisme. Symfoni, konsert, sonate, opera. Homofon stil, obligat akkompagnement, tematisk arbeid |
| ca. 1820–ca. 1900 | Romantikk. Symfoni, sonate, romanse, opera. Nasjonale innslag. Tonaliteten tøyes, dynamisk formoppbygging |
| ca.1890–ca. 1910 | Impresjonisme. Statisk komposisjonsoppbygging, klangflater |
| ca. 1910–ca. 1930 | Ekspresjonisme. Tonaliteten oppløses, polyfoni, dissonans |
| ca. 1910–ca. 1950 | Neoklassisisme. Eldre, polyfone stilelementer |
| 1900-tallet | Nyere retninger. Seriell musikk, punktmusikk, elektronisk musikk, konkret musikk, minimalisme, postmodernisme. |
| ca. 1950 | Darmstadt-skolen |