Judariket, det sørligste av de to riker som ble dannet da kong Salomos rike ble delt i to etter hans død (ca. 928 fvt.). Jerusalem, den tidligere hovedstaden i Det forenede kongeriket, ble nå hovedstaden i Juda. Nordriket, Israel, med hovedstaden Samaria, fikk sine egne konger og en noe annerledes religiøs tradisjon. Ifølge tekstene i Den hebraiske bibelen, var området som ble Juda opprinnelig bebodd av etterkommere av stamfedrene Judas og en del av Benjamins stamme (1 Kongebok 12).
Historien
Juda ble styrt av konger og en dronning (Atalja) av kong Davids slekt. Kongebøkene og Krønikebøkene i Den hebraiske bibelen forteller om maktkamper, kriger, politiske intriger og om kongehusets religiøse praksis. På grunn av sin beliggenhet midt mellom storrikene Assyria og Babylonia i øst, flere mindre stater øst for elven Jordan og Egypt i syd-vest, måtte kongene i Jerusalem også delta på den internasjonale politiske arena. I mange tilfeller måtte de også forsvare Judas byer mot angrep og invasjon, eller inngå tributtavtaler med nabostatene (Ahas, Hiskia).
Det besto ofte nære slektskapsbånd mellom de to kongehusene. Likevel lå Juda og Israel (Samaria) ofte i krig med hverandre. I noen perioder var de likevel allierte. Da Israels rike ble erobret av assyrerne i 722 fvt, og en stor del av befolkningen ført i eksil, var Juda rike den eneste israelittiske staten i området.
Flere av profetene virket i Juda. De advarte folket og kongehuset mot det prester og profeter anså som fremmed kult, men som både bibeltekstene og arkeologiske funn viser likevel var svært utbredt. Profetene truet med Guds (JHVHs) straff og oppfordret befolkningen til å følge et moralsk og lovlydig levesett. Forestillingen om en fremtidig Messias vokste også frem blant profetene. Profeten Jeremia, som virket i tiden da landet var truet av Babylonias økede makt, anklaget folket for å praktisere forbudte skikkerog truet med at Jerusalem ville bli lagt øde (Jeremia 44,21).
Jerusalem ble erobret og ødelagt, av den babylonske kongen Nebukadnesar 2 i år 586 fvt. En stor del av Judas befolkning ble ført i eksil til Babylonia, der de ble bosatt rundt om i landet, men fikk beholde sin nasjonale egenart. Siden de bortførte kom fra landet Juda, er det innenfor forskningen vanlig å bruke betegnelsen jøder (judeere) fra denne tiden.
Da kong Kyros av Persia ga jødene tillatelse til å vende tilbake til Jerusalem nesten femti år senere (i 538 fvt.), bosatte de hjemvendte seg i Jerusalem og i det som tidligere hadde vært Juda rike.
I rundt to hundre år var landet offisielt en persisk provins kalt Jehud (Juda), men i praksis en liten jødisk tempelstat med religiøst selvstyre. De hjemvendte skal ha fått persisk tillatelse og hjelp til å gjenoppbygge tempelet, som ble gjeninnviet i år 515 fvt. Også da senere begivenheter førte til både selvstendighet, og til at landets grenser ble utvidet, forble betegnelsen jøder knyttet til dem som førte den religiøse og nasjonale tradisjonen videre.
Da romerne erobret landet i år 63 fvt. innførte de den latinske betegnelsen Judea, som omfattet et langt større område enn det tidligere Juda.
I dag brukes både Judea og Juda (hebraisk Jehuda) som en israelsk, og delvis også jødisk betegnelse på den sørlige delen av Vestbredden, i Palestina.