En trell i Norden var i middelalderen opprinnelig en ufri mann. I de eldste nordiske landskapslovene oppfattes trellen som løsøre uten rettsstatus. Besittelse av treller var noe som hevet en families sosiale status. Ut fra de mange bestemmelser i lovene, særlig de norske landskapslovene, om treller og frigitte treller (løysinger), må trellehold ha spilt en betydelig rolle i 1000-tallets norske samfunn. I lovene skilles det mellom utenlandske treller og treller født i Norge. Innenlandske frie menn kunne også risikere å bli treller (skuldarmenn) om de hadde gjeld de ikke klarte å betale tilbake.
Trelleholdet gikk sterkt tilbake i Norden utover 1100- og 1200-tallet. Årsaken var dels kirkens påbud om frigivelse av treller, men også den avtagende lønnsomheten ved utnyttelse av trellearbeidskraft. Tilgangen på treller utenfra gikk sterkt tilbake etter vikingtiden. Høymiddelalderens tallrike leilendingsgrupper ble nok i stor utstrekning rekruttert fra trellestanden.
I løpet av 1200-tallet forsvant trellene som sosial gruppe i lovgivningen. I Sverige ble trellevesenet formelt avskaffet ved Magnus Erikssons retterbot av 1335.