Versj. 3
Denne versjonen ble publisert av Autokorrektur 22. juni 2018. Artikkelen endret 28 tegn fra forrige versjon.

Dukketeater er teater hvor rollene fremstilles av dukker som blir ført på scenen av dukkespillere.

Det finnes ulike typer dukketeater avhengig av måten dukkene blir beveget på.

  • Marionetter blir beveget ovenfra ved hjelp av snorer eller staver.
  • Stangdukker og hånd- eller fingerdukker beveges nedenfra ved hjelp av en stang eller en hånd som dekkes av dukkens klær.
  • Skyggeteater er teater der dukkene vises bak en gjennomsiktig skjerm som belyses bakfra. Dukkespillerne som fører dukkene, fremsier replikkene.

Dukketeater finnes i alle variasjoner, fra svært sinnrike mekanismer hvor opptil tre dukkespillere må til for å ta seg av én enkelt dukke, til enkle énmannsteatre der spilleren har hele teateret hengende rundt halsen.

Arkeologiske funn viser at dukketeater må ha vært kjent av de gamle egyptere og etruskerne. I Hellas møter man dukketeater fra 400-tallet fvt. I Japan ble det alminnelig på 800-tallet evt. og omkring 1500 nådde det en blomstring som fikk mange diktere til å skrive tekster spesielt for dukketeater.

I Europa tok den katolske kirke tidlig dukketeater i bruk som ledd i sin anskuelsesundervisning. I populær form fremstilte man scener fra Bibelen og helgenenes liv.

Det verdslige dukketeateret utviklet seg parallelt i Italia på 1500-tallet. Som regel ble det spilt enkle, farsepregede opptrinn med hånddukker, improvisert over faste handlingsskjemaer fra commedia dell'arte. Denne folkelige teaterformen ble fremvist av omreisende dukkespillere, der yrket gikk i arv fra far til sønn.

De faste typefigurene i commedia dell'arte fikk sine dukketeaterutgaver, som har levd videre i mange land: Punch og Judy i England, Hanswurst og Kasperl i Tyskland, Guignol i Frankrike, Mester Jakel på Dyrehavsbakken i København og Petrusjka i Russland.

En mer forfinet form for dukketeater ble vist ved fyrstehoffene. Frankrike fikk faste dukketeaterscener fra slutten av 1500-tallet, en av dem i Palais-Royal.

Fra midten av 1800-tallet fikk særlig marionetteteateret et kraftig oppsving i Mellom-Europa og Storbritannia, og konkurrerte flere steder med skuespillerteateret; tilbakeslaget kom først med filmen. Det kjente sicilianske dukketeateret Opera dei Pupi er fortsatt virksomt, og fremstiller med sine 1 m høye marionettefigurer historisk stoff fra øyas folkelige tradisjon.

På begynnelsen av 1900-tallet vakte dukketeateret interesse hos dramatikere, iscenesettere og teaterteoretikere, som et element i fornyelsen av det tradisjonelle teateret. Blant disse var Maurice Maeterlinck, Konstantin Stanislavskij, Gaston Baty og Edward Gordon Craig, som i sine teorier om idealteateret ville erstatte den levende skuespiller med marionetter.

Øst- og Mellom-Europa har en levende dukketeatertradisjon. Blant de viktigste regissørene kan nevnes Sergej Obrastsov i Moskva, som gjestet Oslo med sine stangdukker i 1977. For øvrig har tsjekkeren Karel Hlavatý gitt verdifulle impulser til norsk dukketeater.

Dukketeaterkunsten fikk for alvor gjennomslag i Norge da Jane og Agnar Mykle i samarbeid med Folketeatret startet Norsk Dukketeater i 1952. I 1954 overtok Julian Strøm ledelsen av Norsk Dukketeater, som fra 1959 ble tilknyttet Oslo Nye Teater. Birgit Strøm hadde ledelsen av teateret i 1965–1968, og ble etterfulgt av Arne og Bjørg Mykle i to sesonger.

I 1966–2003 hadde Oslo Nye Dukketeater egne lokaler i Oslo Bymuseum på Frogner Hovedgård, som landets første institusjons-dukketeater. Fra 2003 har teateret lokaler i Trikkestallen på Torshov. Det satses først og fremst på forestillinger for barn, og det brukes for det meste hånd- og stangdukker.

Riksteatret drev i perioden 1976–1981 eget dukketeater og en elevskole for dukkespillere, etter initiativ av Mona Wiig. Teateret satset på dukketyper som har vært lite brukt i Norge, som marionetter og maskedukker, og knyttet til seg fremtredende internasjonale krefter, som rumenske Margareta Nicolescu. Da Riksteatrets dukketeater ble oppløst som selvstendig enhet i 1981, gikk dukkespillerne inn i ensemblet, og teateret gir flere dukketeaterforestillinger årlig.

Hordaland Teater, som startet opp i 1988, har etter initiativ av Anne Gullestad, med god støtte av Karel Hlavatý, gitt dukketeaterforestillinger en bred plass på repertoaret. Teateret har i samarbeid med Riksteatret også gitt utdanningsmuligheter for dukkespillere.

1991 startet Norsk Dukketeater Akademi i Fredrikstad som et treårig prøveprosjekt; fra 1996 organisert som kunstfaglig høyskoleutdanning i figurteater under Høgskolen i Østfold. Under Rolf Almes ledelse er skolen fra 2003 omdannet til Akademi for scenekunst, med et svært bredt perspektiv på figurteater forstått i forhold til performance og visuelle dramaturgiformer. Figurteateret i Nordland (tidligere Nordland Dukketeaterverksted) ble opprettet i Stamsund i 1991. Teateret er organisert som et prosjektteater, som både produserer og distribuerer profesjonelle figurteaterproduksjoner.

En viktig tilvekst til dukketeatervirksomheten i Norge kom med de frie profesjonelle teatergruppene i 1970-årene. De frie profesjonelle dukketeatrene benytter seg av alle typer dukker, og spenner fra énpersonteatre til ensembler som Petrusjka Teater i Trondheim, startet 1978, som også gir forestillinger for voksne. I tillegg til de profesjonelle gruppene finnes også en rekke amatørgrupper spredt ut over hele landet.

UNIMA Norge er det norske senteret av den internasjonale figurteaterorganisasjonen UNIMA (Union Internationale de la MArionette). Det utgir tidsskriftet Ånd i hanske, arrangerer kurs og seminarer og arbeider for å fremme interessen for og utbredelsen av figurteater i Norge. Tidligere navn er Norsk Dukketeaterforening, som startet 1966 som Dukketeaterets venner.

  • Baldwin, Peter: Toy theatres of the world, 1992, isbn 0-302-00614-1, Finn boken
  • Hamre, Ida: Marionet og menneske, animasjonsteater, billedteater: om teaterformens teori og praksis, 1997, isbn 87-7865-042-9, Finn boken
  • Helgesen, Anne: Figurteatrets historie: europeisk teaterhistorie fra en annen kant, 1999, isbn 82-7522-152-8, Finn boken
  • Helgesen, Vibeke & Ragnhild Wang: Den magiske hånd: dukkespill og figurteater gjennom tidene, 2000, isbn 82-530-2089-9, Finn boken
  • Jurkowski, Henryk: A history of European puppetry, 1996-98, 2 b., Finn boken
  • Mykle, Jane & Agnar Mykle: Dukketeater!, 3. utg., 1995, isbn 82-05-23480-9, Finn boken