Socialdemokraterna, svensk politisk parti, Nordens største og mest innflytelsesrike, stiftet 1889 i nær tilknytning til fagbevegelsen.
Stefan Löfven har vært partileder siden 2012.
Partiets utvikling
Partiet ble første gang representert i Riksdagen, Sveriges nasjonalforsamling, i 1896 og fikk etter innføringen av allmenn stemmerett i 1914 nasjonalforsamlingens største gruppe, en posisjon det alltid senere har holdt.
Omkring 1914 utviklet partiet seg i reformistisk og parlamentarisk retning under ledelse av Hjalmar Branting. Enkelte avskallinger på venstre fløy, blant annet 1917 med Sveriges socialdemokratiska vänsterparti (fra 1921 Sveriges kommunistiska parti), fikk ingen varig betydning.
Brantings parlamentariske program ble ført videre av hans etterfølgere, Per Albin Hansson i årene omkring andre verdenskrig og Tage Erlander og Olof Palme i etterkrigstiden.
Gjennom dem oppnådde Socialdemokraterna en innflytelse som er enestående i nordisk parlamentarisk historie, selv om partiet fikk rent flertall bare ved valget i 1941.
Partiets stabilitet har vært bemerkelsesverdig, og partiet holdt også stillingen i 1990-årene, på tross av flere politiske skandaler. Fra 1932 til 2006 satt partiet i praksis med regjeringsmakten i Sverige, med unntak av periodene 1976–82 og 1991–94. Socialdemokraterna satt med regjeringsansvaret uten avbrudd mellom 1936 og 1976. I denne lange perioden var det bare tre ganger skifte av statsminister.
Ved Riksdagsvalget 2002 fikk Socialdemokraterna 39,9 prosent av stemmene, men ved valget 2006 var partiet tydelig preget av regjeringsslitasje og gikk tilbake til 35 prosent. I 2010 opplevde Socialdemokraterna sitt dårligste valg siden 1914 og fikk bare 30,7 prosent av stemmene. I 2014 var resultatet 31,3 prosent.
Nye allierte?
I Göran Perssons siste statsministerperiode (2002-06) måtte partiet forsone seg med at det behøvde politiske allierte for å beholde makten. Både Vänsterpartiet og Miljöpartiet var parlamentariske støttepartier. Men det var aldri aktuelt å invitere dem inn i regjeringen. De to var heller ikke interessert i det.
Inspirert av det rød-grønne regjeringssamarbeidet i Norge greide imidlertid partileder Mona Sahlin foran 2010-valget å få de to småpartiene med på en forpliktende samarbeidserklæring med Socialdemokraterna.
Tilsvarende samarbeidsforsøk ble ikke gjort foran 2014-valget. Men partileder Stefan Löfven signaliserte i god tid før riksdagsvalget at han var åpen for å inngå samarbeid med Centern og Folkpartiet for å unngå at det ytterliggående populistiske partiet Sverigedemokraterna skulle komme på vippen og få politisk innflytelse.
Valget i 2014
Meningsmålingene viste lenge før riksdagsvalget at det var gode utsikter for Socialdemokraterna til å gjenerobre regjeringsmakten. Samtlige fire borgerlige regjeringspartier opplevde stort frafall, både Centern og Kristdemokraterna risikerte å havne under sperregrensen og dermed bli uten representasjon i Riksdagen. Socialdemokraterna lå stabilt over 30 prosent.
Valget endte med en marginal oppgang for Socialdemokraterna og en betydelig nedgang på 7 prosent for lederen av den borgerlige Alliansen, Moderaterna. Det var imidlertid ikke nok for å sikre et flertall i Riksdagen for en koalisjon uten Sverigedemokraterna. Dagen etter valget leverte statsminister Fredrik Reinfeldt regjeringens avskjedssøknad, og Socialdemokraternas Stefan Löfven fikk i oppdrag å forsøke å danne ny regjering.
Kampen mot arbeidsledigheten så ut til å være partiets beste kort for å kapre velgere fra de borgerlige. Åtte prosent av arbeidsstyrken var ledig da Socialdemokraterna i valgkampen garanterte jobb eller utdanning innen 90 dager, hvis de vant valget. 25 000 trainee-jobber innen helse og omsorg var ett konkret løfte.
Partiet lovet dessuten å reversere en rekke av Reinfeldt-regjeringens velferdsreformer. Det gjaldt blant annet privatiseringen innenfor utdanning, omsorg og samferdsel.
Socialdemokraterna lovte ellers at stønaden til de arbeidsledige skulle økes, slik at ingen ville få mindre enn 80 prosent av den lønnen de hadde hatt. Partiet holdt også fram en fersk OECD-rapport, som viste at Sverige var et av landene i Europa hvor inntektsforskjellene hadde økt mest i senere år.
Ledere
Partiets statsministere har vært
- Hjalmar Branting, 1920, 1921–23, 1924–25
- Per Albin Hansson 1932–36, 1936–46
- Tage Erlander 1946–69
- Olof Palme 1969–76, 1982–86
- Ingvar Carlsson 1986–91 og 1994–96
- Göran Persson 1996–2006
Mona Sahlin var partileder 2007-11 og var den første partileder på 100 år som ikke ble statsminister. Etter det dårlige riksdagsvalget 2010 trakk Sahlin seg og ble 2011 etterfulgt av Håkan Juholt. Han klarte imidlertid ikke å samle partiet og ble i tillegg beskyldt for å være vinglete, i tillegg til at han ble rammet av flere personlige skandaler. Etter elendige meningsmålinger trakk Juholt seg som partileder i januar 2012 og Stefan Löfven tok over stafettpinnen.