Vår nærmeste, sterkt strålende stjerne Solen befinner nær 150 millioner km fra vår Jord. Solen stråler like kraftig i alle retninger og dens totale strålingsenergi svarer til 3,85 · 1026 W.
Blant våre 8 planeter befinner vi oss i en avstand fra Solen som tillater flytende vann og dermed muligheter for at biologisk liv slik vi kjenner det, kunne oppstå og fortsatt kan eksistere.
Den synlige og infrarøde andel av Solens utstråling består hovedsakelig av synlig lys, med bølgelengder mellom 400 og 750 nm, og tilstøtende infrarøde områder. De synlige og infrarøde bølgelengde områdene utgjør, henholdsvis, omkring 46% og 47% av samlet strålt energi. Bidraget fra den ultrafiolette andelen, mellom 400 og 300 nm, er nær 7%. Røntgen-, meget ultrafiolett stråling og langbølge radiostråling bidrar til sammen med mindre en 1%.
Bølgelengder i det elektromagnetiske spektrum kan angis i forskjellige enheter. I spektralområdet som inngår i illustrasjonen her anvendes lengdeenheten μm (mikrometer). For sammenligning nevnes at 1 μm = 1000 nm (nanometer) = 10 000 Å (Ångstrøm).
Irradians
Solarkonstanten, i dag gjerne omtalt som irradiansen, er den totale strålingsenergi som mottas per flate- og tidsenhet vinkelrett på stråleretningen fra Solen. Irradiansen avtar med kvadratet av avstanden fra Solen. Siden jordbanen er elliptisk vil Jordens avstand til Solen endres gjennom året og mottatt energitetthet varierer med ±3,4 % fra middelverdien som er 1367 W/m2.
Målinger
Siden noe av den innkomne solstrålingen absorberes i vår atmosfære ble nøyaktige målinger først mulig fra satellitter som ble tatt i bruk i 1979. Den totale solare irradians (TSI) kunne da registreres fra kombinerte målinger med radiometre på forskjellige satellitter. Målingene dekket det relevante bølgelengdeområdet fra kortbølget ultrafiolett, synlig lys til infrarød langbølget stråling.
Fluktuasjoner
Stråling fra aktive og fra rolige områder på soloverflaten er noe forskjellig. Dermed vil variasjoner i solaktiviteten uvilkårlig føre til målbare, mindre fluktuasjoner i irradiansen. Den lavere utstrålingen fra solflekker oppveies delvis av økt stråling fra de noe varmere fakkelområdene i aktive områder som omgir solflekkene.
Figuren viser fluktuasjoner i Solens irradians over en 30-åres periode fra målinger med satellittbaserte radiometre; Active Cavity Radiometer Irradiance Monitor (ACRIM), Hickey-Frieden (HF) på Nimbus-7 og Variability of Solar Irradiance and Gravity Oscillations (VIRGO). Målingene viser variasjoner på omkring 1.8 W/m2 i takt med Solens 11-års solflekksyklus. Variasjonene er beskjedne og svarer til 0.13% av middelverdien.