Parken har en markert sørgrense ved den dype Junkerdalsura som forbinder øvre Saltdal med Junkerdalen. Nord for
Junkerdal nasjonalpark
Beliggenhet: Saltdal og Fauske kommuner i Nordland, opprettet ved kgl. res. 9. jan. 2004. Areal 682 km2.
Landskap
denne det flere markante fjellpartier med topper opp mot 1700 meter hvor den markante spisse Solvågtind i det sørvestre hjørnet er et spesielt landskapsmerke. Området lenger nord omkring det store Balvatnet bærer mer preg av vidde med runde koller og vide heier. Lengst i nord på svenskegrensen ligger den bratte Nordsaulo som med sine 1776 meter er parkens høyeste punkt. Selve Balvatnet som dreneres nordover mot Sulitjelma, inngår ikke i nasjonalparken på grunn av gamle fiskerettigheter. Som helhet er dette sammen med vernete områder i Sverige, et av de større villmarksområder i landet.
Geologi
Junkerdalen er en skarp rense mellom sure granittiske formasjoner på sørsiden og mer basiske, kambrium-siluriske bergarter på nordsiden, det vil si innenfor nasjonalparken. Det er disse bergartene som gir grunnlaget for parkens kjente, artsrike flora. I den bratte sørvendte dalsiden i Junkerdalen skjer det stadig utglidninger, og her er disse sedimentære kalkrike bergartene er flott og instruktivt eksponert.
I dag er det ingen breer i parken, men flere store botner med endemorener som demmer opp mindre vann, forteller at så sent som i den lille istiden, omkring 1740 -1750, var det mindre breer flere steder.
Dyreliv
Det er tamreinsdrift i nasjonalparken, slik at rein er det største dyret den besøkende stadig vil komme kontakt i. Sammen med Sverige deler i en mindre bestand av fjellrev.
Fra tid til annen streifer bjørn gjennom parken fra Sverige store bestand av dette dyret, og sammen med streifdyr av gaupe er dette de to største rovdyrene i parken.
Botanikk
Det var sogneprest Søren Christian Sommerfelt (1794–1838) som under sitt opphold in Saltdal oppdaget floraen i området, og da særlig Junkerdalens usedvanlige artsrike flora. De basiske bergartene, den sørvendte eksponeringen og en stadig rik vanntilførsel fra de overliggende områdene, skaper en helt spesiell «drivhuseffekt» i dalen. Dette med de stadige utglidningen kaper også flater og områder hvor konkurransesvake arter kan finne egnete voksesteder. Her og på tilsvarende lokaliteter på Nordsaulo fins sjeldne arter som fjellsolblom, blindurt, alperose og fjellvalmue.
To arter fortjener spesiell omtale. På nordsiden av Solvågtid vokser grønlandsstarr, som navnet antyder, opprinnelige beskrevet fra Grønland. Lenge trodde en at dette var det eneste voksestedet i Europe, men den er nå kjent flere steder ut mot kysten. Arten må ha overlevd siste istid på det store tundraområdene utenfor kysten, hvor det nå er fiskebanker (havet lå ca 110 m lavere da enn nå). Siden spredde arten seg østover, og Junkerdalen er det østligste lokaliteten.
Bergjunkeren er en «bror» av den staselige bergdronningen, Norges nasjonalblomst. Den svenske presten Læstadius oppdaget bergjunkeren på østsiden av Balvatnet på en tur fra Saltdal i 1823. Fremdeles er dette den enste kjente lokaliteten i Nord-Norge, og vi må sør til Ryfylkeheiene for å finne den igjen. Antakelig har den samme innvandringshistorie som grønlandsstarren.
Rød snø
Som en kuriositet kan neves at presten Sommerfelt omkring 1820 besteg Solvågtind, og på toppen fant han store flak med rød snø. På den tiden trodde en at dette kunne være blodspor av sårete dyr. Sommerfelt tok med seg en prøve, og hjemme i prestegården kunne han som den første fastslå at fargen skyltes en mikroskopisk grønnalge, som han beskrev som ny for vitenskapen med navnet Chlamydomonas nivalis. Arten er forøvrig en kosmopolitt, og fins overalt hvor det er snø og breer.
Junkerdalsura naturreservat
Selve ura er fredet som naturreservat, noe som skyldes den helt spesielle artsrike floraen. I tillegg var det ønske om bevare den gamle veien mellom Saltdal og Junkerdalen som går på nordsiden av elva. Opprinnelig gikk ferdselsveien mellom de to dalene på nordsiden av Solvågtind, en vanskelig og utsatt strekning på vinterstid. Det ble så anlagt en vei gjennom ura, så smal at det var timekjøring, det vil si enveiskjøring annen hver time. Etter flere rasulykker med dødsfall ble veien forlatt, og en ny ble bygget på sørsiden av dalen. Veien er i dag et fint kulturminne, og det er flere oppslagstavler som forteller om flora og byggingen av veien.
Tilgjengelighet
Parken er lett tilgjengelig ved at Bodø og Omegn Turistforening har flere merkete stier gjennom parken og 6 selvbetjeningshytter på eller like utenfor parkgrensen. Det er bilvei nesten fram til denne, både fra Sulitjelma i nord, Evenesdalen i vest og Junkerdalen i sør.
Nordland nasjonalparksenter på Storjord ved E6 har permanente utstillinger som viser både natur- og kulturmangfoldet i nasjonalparken. Foruten et aktivitetssenter for barn g ungdom er d t varierende kunst- og håndverksutstillinger. Oppdatering, se senterets hjemmeside.
Litteratur:
Ryvarden, L. 2008: Norges nasjonalparker, Saltfjellet-Svartisen og Junkerdalen. Gyldendal norsk forlag, Oslo, 125 s.
nasjonalpark i Saltdal og Fauske kommuner i Nordland, opprettet ved kgl. res. 9. jan. 2004. Nasjonalparken utgjør 682 km2 og omfatter fjellområdet mellom Sulitjelma i nord og Junkerdalen i sør. Området er del av det største villmarksområdet i Norden og henger sammen med verneområder på svensk side av grensen. Det omfatter flate vidder, bratte bergvegger, elvestryk og høye tinder.
Området er kjent for sine rike flora. Plantelivet i deler av området ble første gang fredet i 1928, og vernet ble utvidet i 1935. Planter som bergjunker, grønnlandsstarr, fjellvalmuer og halvkulerublom finnes her. En rekke planter har sin sør- eller nordgrense i området. Junkerdalen er et nøkkelområde i forståelsen av innvandringen av plante- og dyrelivet etter istiden. Nasjonalparken er dessuten leveområde for den sjeldne fjellreven.
Friluftsliv og hensynet til samisk næringsutøvelse har også vært viktige årsaker for vernevedtaket. I vest er området preget av flere mindre daler som dreneres mot Saltdal eller fjorden. De sørlige delene har mer innlandspreg, med lange U-daler mellom høye fjell. Solvågtind er en markert fjelltopp i dette området. I nord er det småkupert viddelandskap med mange små og store vann. Det store Balvatnet gir de sentrale delene et åpent preg. Hele området er mye brukt til friluftsliv og fiske, med hytter og etablert stinett. Det er helårs reinbeite rundt Balvatnet, men også beitevandring fra svensk side. De eksisterende friluftslivs- og beiteaktivitetene har fortsatt etter opprettelsen av nasjonalparken, bl.a. er samiske interesser ivaretatt gjennom sikring av reindriften.