Junkerdal nasjonalpark er en norsk nasjonalpark i Saltdal og Fauske kommuner i Nordland.
Nasjonalparken omfatter fjellområdet mellom Sulitjelma i nord og Junkerdalen i sør. Den ble opprettet ved kongelig resolusjon 9. januar 2004 og utgjør 682 kvadratkilometer.
Nasjonalparken er del av det største villmarksområdet i Norden og henger sammen med verneområder på svensk side av grensen. Den omfatter flate vidder, bratte bergvegger, elvestryk og høye tinder.
Området er kjent for sine rike flora, og en rekke planter har sin sør- eller nordgrense her. Dessuten er nasjonalparken leveområde for den sjeldne fjellreven. Friluftsliv og hensynet til samisk næringsutøvelse (reindrift) har også vært viktige grunner for vernevedtaket.
Landskap
Parken har en markert sørgrense ved den dype Junkerdalsura som forbinder øvre Saltdal med Junkerdalen. Nord for denne det flere markante fjellpartier med topper opp mot 1700 meter hvor den markante spisse Solvågtind i det sørvestre hjørnet er et spesielt landskapsmerke.
Området lenger nord omkring det store Balvatnet bærer mer preg av vidde med runde koller og vide heier. Lengst i nord på svenskegrensen ligger den bratte Nordsaulo som med sine 1776 meter er parkens høyeste punkt. Selve Balvatnet som dreneres nordover mot Sulitjelma, inngår ikke i nasjonalparken på grunn av gamle fiskerettigheter. Som helhet er dette sammen med vernete tilstøtende områder i Sverige, et av de større villmarksområder i landet.
Geologi
Junkerdalen er en skarp grense mellom sure granittiske formasjoner på sørsiden og mer basiske, kambrium-siluriske bergarter på nordsiden, det vil si innenfor nasjonalparken. Det er disse bergartene som gir grunnlaget for parkens kjente artsrike flora. I den bratte sørvendte dalsiden i Junkerdalen skjer det stadig utglidninger, og her er disse sedimentære kalkrike bergartene flott og instruktivt eksponert.
I dag er det ingen isbreer i parken, men flere store botner med endemorener som demmer opp mindre vann, forteller at så sent som i den lille istiden, omkring 1740 -1750, var det mindre breer flere steder.
Dyreliv
Det er tamreindrift i nasjonalparken, slik at rein er det største dyret den besøkende stadig vil komme kontakt med. Sammen med Sverige deler vi en mindre bestand av fjellrev. Fra tid til annen streifer bjørn gjennom parken fra Sverige store bestand av dette dyret, og sammen med streifdyr av gaupe er dette de to største rovdyrene i parken.
Botanikk
Det var sogneprest Søren Christian Sommerfelt (1794–1838) som under sitt opphold i Saltdal oppdaget plantelivet i området, og da særlig Junkerdalens usedvanlige artsrike flora. De basiske bergartene, den sørvendte eksponeringen og en stadig rik vanntilførsel fra de overliggende områdene, skaper en helt spesiell «drivhuseffekt» i dalen. Dette med de stadige utglidningen skaper også flater og områder hvor konkurransesvake arter kan finne egnete voksesteder. Her og på tilsvarende lokaliteter på Nordsaulo fins sjeldne arter som fjellsolblom, blindurt, alperose og fjellvalmue.
To arter fortjener spesiell omtale. På nordsiden av Solvågtind vokser grønlandsstarr, som navnet antyder, opprinnelige beskrevet fra Grønland. Lenge trodde en at dette var det eneste voksestedet i Europa, men den er nå kjent flere steder ut mot kysten. Arten må ha overlevd siste istid på det store tundraområdene utenfor dagens kystlinje, hvor det nå er fiskebanker (havet lå ca. 110 m lavere da enn nå). Siden spredde arten seg østover, og Junkerdalen er det østligste lokaliteten.
Bergjunkeren er en «bror» av den staselige bergfruen, Norges nasjonalblomst. Den svenske presten Læstadius oppdaget bergjunkeren på østsiden av Balvatnet på en tur fra Saltdal i 1823. Fremdeles er dette den enste kjente lokaliteten i Nord-Norge, og vi må sør til Ryfylkeheiene for å finne den igjen. Antakelig har den samme innvandringshistorie som grønlandsstarren.
Rød snø
Presten Sommerfelt besteg omkring 1820 Solvågtind, og på toppen fant han store flak med rød snø. På den tiden trodde en at dette kunne være blodspor av sårete dyr. Sommerfelt tok med seg en prøve, og hjemme i prestegården kunne han som den første, fastslå at fargen skyltes en mikroskopisk grønnalge, som han beskrev som ny for vitenskapen med navnet Chlamydomonas nivalis. Arten er forøvrig en kosmopolitt, og fins overalt hvor det er snø og breer.
Junkerdalsura naturreservat
Selve ura er fredet som naturreservat, noe som skyldes den helt spesielle artsrike floraen. I tillegg var det ønske om bevare den gamle veien mellom Saltdal og Junkerdalen som går på nordsiden av elva. Opprinnelig gikk ferdselsveien mellom de to dalene på nordsiden av Solvågtind, en vanskelig og utsatt strekning på vinterstid. Det ble så anlagt en vei gjennom ura, så smal at det var timekjøring, det vil si enveiskjøring annen hver time. Etter flere rasulykker med dødsfall ble veien forlatt, og en ny ble bygget på sørsiden av dalen. Veien er i dag et fint kulturminne, og det er flere oppslagstavler som forteller om floraen og byggingen av veien.
Tilgjengelighet
Parken er lett tilgjengelig ved at Bodø og Omegn Turistforening har flere merkete stier gjennom parken og 6 selvbetjeningshytter på eller like utenfor parkgrensen. Det er bilvei nesten fram til denne, både fra Sulitjelma i nord, Evenesdalen i vest og Junkerdalen i sør.
Nordland nasjonalparksenter på Storjord ved E6 har permanente utstillinger som viser både natur- og kulturmangfoldet i nasjonalparken. Foruten et aktivitetssenter for barn og ungdom er det varierende kunst- og håndverksutstillinger.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
Ryvarden, L. 2008: Norges nasjonalparker, Saltfjellet-Svartisen og Junkerdalen. Gyldendal norsk forlag, Oslo, 125 s.