Versj. 7
Denne versjonen ble publisert av Andreas Tjernshaugen 16. november 2018. Artikkelen endret 192 tegn fra forrige versjon.

Fosterfordrivelse, ulovlig svangerskapsavbrudd, i motsetning til det «legale» eller lovlige svangerskapsavbruddet.

Straffeloven av 1902 § 245 fastsatte tidligere at den som avbrøt svangerskap eller medvirket til det uten at de lovlige indikasjoner for et slikt inngrep er til stede, eller uten at vedtak om avbrytelse er truffet av noen som har myndighet til det, ble straffet for fosterfordrivelse med fengsel inntil tre år. Bestemmelsen om straff gjalt ikke for kvinner som selv avbrøt sitt svangerskap. Vilkårene for lovlig å få avbrutt et svangerskap finnes nå i lov om svangerskapsavbrudd av 13. juni 1975 ("abortloven"). Inntil 12 svangerskapsuke, avgjør barnets mor suverent om svangerskapet skal avbrytes. Etter dette avgjøres spørsmål om svangerskapsavbrudd ved vedtak av offentlig nemnd på medisinsk grunnlag.

Bestemmelsen er ikke videreført i straffeloven av 2005, men er innbakt i abortloven § 13. Etter denne bestemmelse kan den som avbryter svangerskap i strid med vilkårene i abortloven straffes med bøter eller inntil 2 år i fengsel. Den som medvirker til at det foretas svangerskapsavbrudd kan straffes på samme måte etter den generelle bestemmelse i straffeloven § 15 om medvirkningsansvar. Den kvinne som selv avbryter sitt svangerskap, kan imidlertid aldri straffes for det.

Fosterfordrivelse begått av andre vil etter omstendighetene kunne straffes som kroppsskade mot barnets mor, og der dette ved utmåling av straff vil bli vektlagt i skjerpende retning.

Fosterfordrivelse hørte tidligere til de lovbrudd hvor mørketallet var særlig stort, men den lettere adgang til lovlig svangerskapsavbrudd som ble vedtatt i 1975, har utvilsomt redusert antall ulovlige fosterfordrivelser.

Fosterfordrivelser foretatt i utlandet i samsvar med det enkelte lands lovverk kan ikke straffes i Norge, selv om det ikke fyller vilkårene etter norsk lov. Dette gjelder også for nordmenn i utlandet.