Den såkalte investiturstriden, som brøt ut mellom pave Gregor 7 og keiser Henrik 4 i Det tysk-romerske riket i 1070-årene, dreide seg om keiserens rett til å utnevne biskoper, og hans rett til å utstyre dem med de episkopale verdighetsinsignier: ring og stav. Spørsmålet var av vital interesse for begge parter, ettersom biskopene siden begynnelsen av 900-tallet på mange måter utgjorde fundamentet i det politisk-administrative system i Tyskland, gjerne kalt det ottonske system.
For pavemakten, som fra midten av 1000-tallet overtok ledelsen av den kirkelige reformbevegelsen, og som krevde kirkelig uavhengighet av verdslige makthavere, sto spørsmålet om kirkens rett til selv å utnevne sine ledere sentralt. Striden ble avsluttet ved Worms-konkordatet i 1122. Her ble det foreslått at det skulle holdes frie kanoniske valg av biskoper. På den andre siden tillot kirken at valget skulle foregå i nærvær av keiseren eller hans utsending. Dersom det oppsto uenighet fikk keiseren relativt stor innflytelse på det endelige valget.
Også i andre land (for eksempel i Frankrike og England) var det strid om investitur mellom paven og fyrstene. Investiturstriden var den mest akutte tilspissingen av striden mellom kirke og stat i middelalderen.