Liberalismen er en politisk ideologi med vekt på individet og dets selvstendige verdi. Liberalismen er en av de politiske ideologier som i sterkest grad har preget samfunnsutviklingen i de vestlige land siden 1700-tallet.
Innenfor politisk filosofi er liberalismen den dominerende retningen. Den er likevel ingen enhetlig retning, og dens tilhengere har en rekke ulike syn på sentrale spørsmål.
Klassisk liberalisme
Liberalismen ble først utformet i England på 1600-tallet, med Thomas Hobbes og John Locke som sentrale premissleverandører. Begge var opptatt av å legitimere statsdannelsen som en frivillig kontraktsinngåelse mellom individer. Dette er liberalismens kjerne; at individer går foran samfunnet.
De to tenkerne kom likevel til helt ulike konklusjoner, hvorav Lockes versjon er nærmere moderne liberalere. Mens Hobbes endte med å legitimere en stat der suverenen, altså en eneveldig monark, hadde uinnskrenket makt, tok Locke til orde for en stat med begrenset makt over sine innbyggere.
Locke mente også at innbyggerne i en stat kunne gjøre opprør mot staten dersom den misbrukte den makten som den hadde fått av dem. Selv om Locke aldri selv brukte ord som "liberal" eller "liberalist" om seg selv, regnes han i uttallige historiske gjennomganger som en grunnlegger av liberalismen.
Den klassiske liberalismen er en retning innenfor liberalismen som bygget på John Lockes politiske filosofi. Den ble utformet i England på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Den klassiske liberalismen tar til orde for en minimalstat eller nattvekterstat. I dag kalles den også libertarianisme.
Staten er et nødvendig onde og bør begrenses til å beskytte innbyggerne ved å sørge for sosial ro og orden. Og når den virker, må den kun gjøre det som en rettsstat, altså på en forutsigbar måte, på bakgrunn av allment kjente lover. Avskaffelse av de fleste offentlige reguleringer er derfor nødvendig for individets utfoldelse.
Denne formen for liberalisme ble utformet i en tid hvor føydalsamfunnet skapte store begrensninger på hva folk kunne foreta seg, og hvor myndighetene regjerte på en ofte brutal og vilkårlig måte.
Viktige representanter for den klassiske liberalismen er Adam Smith (1723–1790) og Jeremy Bentham (1748–1832).
Sosialliberalismen
Sosialliberalismen gav uttrykk for at bedre utfoldelsesmuligheter forutsatte at staten grep aktivt inn i samfunnslivet, særlig i økonomien: For å gi alle rimelige sjanser måtte noens, de sterkestes, utfoldelsesmuligheter begrenses.
På 1900-tallet ble denne form for liberalisme videreutviklet og representerer nå også et forsvar for velferdsstaten. Sosialliberalismen står derfor i dag den moderate sosialismen svært nær, mens konservative bevegelser har overtatt en del av de klassiske liberale ideer om en passiv rettsstat.
De som utformet sosialliberalismen, var først og fremst John Stuart Mill (1806–1873), Thomas Hill Green (1836–1882) og Leonard T. Hobhouse (1864–1929).
Liberalismen i dag
Fordi liberalismen har vært så individualistisk orientert, har den også vært svært rasjonalistisk. Det har ført til at den har fått sterke innslag av antiklerikalisme, særlig i katolske land. I protestantiske land har det imidlertid vært et klart pro-religiøst innslag i den liberale bevegelse.
I det katolske Europa oppfattes fortsatt liberalismen i stor grad på klassisk måte, og de liberale partier er utpregede høyrepartier. I det protestantiske Europa og i Nord-Amerika oppfattes liberalismen hovedsakelig i sosial betydning, og de liberale partiene er sentrums- eller sentrumsvenstre-partier.
Den amerikanske filosofen John Rawls’ A Theory of Justice (1971) regnes som et av det 20. århundres viktigste bidrag til politisk teori. Rawls’ teori om rettferdighet forsvarer den liberale velferdsstaten.
Hans teori gjelder fordelingen av såkalte sosiale primærgoder, personlige og politiske friheter, yrkesmuligheter og samfunnsmessige posisjoner og inntekt og annen økonomisk godtgjørelse. For Rawls er frihet, yrkesmuligheter og inntekt nødvendige betingelser for å oppnå noe som helst.
Han argumenterer for at disse godene skal fordeles etter to sett av prinsipper. For det første skal enhver ha samme tilgang på det mest omfattende system av friheter som er forenlig med et tilsvarende system av friheter for andre.
For det andre skal sosiale og økonomiske ulikheter bare godtas hvis de er til størst fordel for de dårligst stilte og hvis de er knyttet til stillinger og posisjoner alle kan konkurrere om på like vilkår.
Rawls’ bok utløste en omfattende politisk-filosofisk debatt. Blant annet har Rawls’ Harvard-kollega, Robert Nozick, i boken Anarchy, State and Utopia (1974) argumentert for at de fleste former for omfordeling er uforenlige med respekten for menneskelige rettigheter.
Diskusjonen mellom dem som tenker som Rawls og dem som tenker som Nozick er blitt av særlig betydning i vestlige samfunn, fordi den er så nært knyttet til velferdsstatens videre utvikling.