Avtaleloven gir en rekke regler om inngåelse av avtaler. Loven har regler om tilbud, aksept, akseptfrist, fullmakt og andre bestemmelser om når en avtale skal ansees å være kommet i stand.
Avtaleloven inneholder ingen uttømmende regulering av spørsmålene om avtalers rettsforhold, og suppleres for så vidt av andre lovregler eller regler utviklet i rettspraksis.
Lovens fullstendige tittel er lov 31. mai 1918 nummer 4 om avslutning av avtaler, om fullmakt og om ugyldige viljeserklæringer.
Inngåelse av avtaler
Avtalelovens første kapittel inneholder bestemmelser om hvordan avtaler kan inngås etter den såkalte «tilbud og aksept»-modellen. Herunder inneholder kapittelet alminnelige bestemmelser om tilbud, aksept og akseptfrist, og enkelte andre bestemmelser om når en avtale skal ansees å være kommet i stand.
Fullmakt
Kapittel to gir regler om fullmakt, det vil si den retten en person har til å disponere rettslig på vegne av en annen person. Her gis både regler om rettsvirkningene av disposisjoner foretatt ved fullmektig og om tilbakekallelse av fullmakt.
Ugyldige viljeserklæringer
Kapittel tre gir regler om hva som skal til for at det foreligger ugyldighet, det vil si at en avtale likevel ikke er bindende etter sitt innhold. Det kan blant annet bli tale om ugyldighet for viljeserklæringer som er fremkalt ved tvang, svik eller ved utnyttelse av avgiverens nødstilstand, lettsinn, forstandssvakhet og lignende.
God tro og god skikk
En prinsipielt viktig bestemmelse i avtaleloven er regelen i § 33 om at selv om en viljeserklæring (for eksempel tilbud eller aksept) ellers måtte ansees for gyldig, binder den ikke den som har avgitt den hvis det på grunn av omstendigheter som forelå da den annen part fikk kunnskap om erklæringen og som det må antas at han kjente til, ville stride mot redelighet eller god tro om han gjorde erklæringen gjeldende. Et tilfelle som rammes av denne regelen, foreligger der eieren selger en travhest som han vet er halt, uten å opplyse kjøper om det. Kjøper kan da i medhold av denne regelen få kjent avtalen ugyldig.
Dessuten inneholder § 36 en generell formuesrettslig lempingsregel hvoretter en avtale helt eller delvis kan settes til side eller endres hvis det vil virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende etter avtalens innhold.
Forbrukeravtaler.
Kapittel fire inneholder en del regler som bare gjelder for avtaler som inngås mellom en næringsdrivende og en forbruker.