Gioconda Belli er en nicaraguansk forfatter, poet og politisk aktivist.
Politisk virke
Belli studerte journalistikk og markedsføring, og jobbet som tekstforfatter for Pepsi Cola på begynnelsen av 1970-tallet. I denne perioden ble hun også engasjert i sandinistbevegelsen som aktivt motarbeidet diktatoren Somoza. Hennes politiske arbeid førte til at hun måtte flykte ut av Nicaragua i 1975 og hun bodde en periode i Mexico. Etter revolusjonen i 1979 flyttet hun tilbake og ble sandinistenes internasjonale pressetalsperson.
Litteratur
Tidlig på 1970-tallet publiserte hun sine første dikt i avisen La Prensa og hun publiserte sin første diktsamling Verse Sobre la grama i 1972. Hun ga ut flere diktsamlinger som høstet oppmerksomhet og fikk gode kritikker. Diktsamlingen Línea de fuego vant den presisjetunge Casa de las Americas-prisen for poesi i 1978. Belli var likevel lite kjent utenfor Latin-Amerika før hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd med romanen La Mujer Habitada i 1988. Boken forteller paralelt historien om en innfødt kvinnes motstand mot den spanske koloniseringen, og historien om en moderne revolusjonær kvinnes kamp mot en voldelig diktator. Sosial urettferdighet er et tema i Bellis forfatterskap og hun har spesielt forsvart kvinners rettigheter i Latin-Amerika.
Belli har uttalt at det er poesien som står hennes hjerte nærmest og hun skriver og gir ut mest lyrikk. Det er likevel hennes romaner som har gitt henne internasjonal berømmelse.
I 2000 skrev hun selvbiografien El país bajo mi piel, som blant annet omtalte hennes deltakelse i den revolusjonære bevegelsen. Boken høstet internasjonal oppmerksomhet og befestet henne som en av de fremste forfatterene fra Mellom-Amerika.
Belli har brutt med sandinistene etter Ortegas gjentatte maktmisbruk og er i dag en av sandinistenes mest profilerte kritikere.