Pardannelse betyr innafor elementærpartikkelfysikk at det spontant dannes en elementærpartikkel og antipartikkelen til denne. Begrepet blir oftest brukt om dannelse av elektron–positron-par ved absorpsjon av gammastråling (det vil si via et foton). Prosessen ble først beskrevet teoretisk av Paul A. M. Dirac i 1930 og påvist eksperimentelt av Carl David Anderson i 1933.
Pardannelse kan bare finne sted når energien til fotonet (gamma-kvantet) er over 1,02 MeV (den energien som svarer til hvilemassen av elektronet og positronet), og i nærheten av en tredje partikkel, vanligvis en atomkjerne, som kan oppta noe av den bevegelsesmengda (drivet) som gammakvantet fører med seg. Energi som overstiger hvileenergien til de to nye partiklene, fordeler seg på tilfeldig måte mellom elektronet og positronet.
Sannsynligheten for pardannelse øker med gammakvantets energi, mens sannsynligheten for andre absorpsjonsprosesser (fotoelektrisk effekt, comptoneffekt) avtar med økende energi. Ved høye energier skjer derfor praktisk talt all absorpsjon av gammastråling ved pardannelse. En eksitert atomkjerne avgir iblant sin energi ved å sende ut et elektron–positron-par istedenfor et gammakvant. Denne prosessen kalles indre pardannelse.