Nord-Norge, fellesnavn for de tre nordligste fylkene i Norge: Nordland, Troms og Finnmark. Denne landsdelen har et areal på 112 973 kvadratkilometer og har 486 001 innbyggere (2018), noe som utgjør henholdsvis 34,9 prosent av Norges areal og 9,2 prosent av Norges befolkning. Nord-Norge er med dette den største av Norges fem landsdeler etter areal og nummer tre (etter Østlandet og Vestlandet) etter folketall.
Navnet
Nord-Norge er en relativt ny betegnelse på landsdelen. I middelalderen ble den gjerne kalt Hålogaland så langt nord som den norske bosetningen strakte seg, det vil antagelig si til traktene rundt fjorden Malangen i Troms. Se Ottar – høvding.
På 1500-tallet ble betegnelsene Nordlandene brukt om de områdene som utgjør nåværende Nordland (unntatt Bindal sør for Bindalsfjorden som først 1852 ble en del av Nordland) hovedlen. Fra rundt 1600 ble betegnelsen Nordlands len benyttet.
I 1671 ble Nord-Norge, etter innføringen av eneveldet, delt i to amt, Nordland (nåværende Nordland og Troms) og Vardøhus (nåværende Finnmark). I 1787 ble Troms og Senjen fogderier i daværende Nordland og Troms amt (svarer til det nåværende Troms) overført til Vardøhus, og Vardøhus amt skiftet samtidig navn til Finnmark amt. Dette ble så i 1866 delt i henholdsvis Troms og Finnmark.
Natur
Nord-Norges geologi er sterkt preget av den kaledonske fjellkjededannelsen som løper fra grensen mot Trøndelag i sør helt til kysten av Vest-Finnmark i nord. Gjennom landsdelen veksler berggrunnen i den kaledonske foldesonen mellom motstandsdyktige dypbergarter og gneismassiv som danner grunnen i de flere steder alpine fjellområdene med bratte, høye tinder og områder med mer eroderte skifre i berggrunnen. Dette har gitt et sterkt oppskåret landskap med daler, fjorder, sund og øyer der de fleste store dalene går parallelt med foldningsaksen og dagens kystlinje; særlig gjelder dette Nordland og Troms.
Først på Finnmarksvidda kommer den underliggende prekambriske berggrunnen (grunnfjellet) igjen frem i dagen som et peneplan under overskjøvne bergarter fra den kaledonske fjellkjeden. Nordøst i Finnmark er yngre, lagdelte bergarter skjøvet over peneplanet og danner en tinderekke, gaissene, som når over 1000 moh.og lenger nord går over i noe lavere fjellpartier som når helt ut til Finnmarkskysten som et platå, ca. 300 moh., og ender i stup, næringer, ned mot havet. Grunnfjell finnes ellers i isolerte områder, for eksempel i Sør-Varanger, i de innerste strøkene av Troms og innenfor Narvik. I disse to sistnevnte områdene er landblokken hevet betydelig under den tertiære landhevningen, og her finner en til dels høye fjell.
Landskapet på store deler av kysten av Nord-Norge nordover til Vest-Finnmark er preget av strandflaten. Dette er en landskapstype som består av lavt, slaktskrånende land, mellom rundt 60-70 meter over og 30-40 meter under dagens havnivå, skarpt avgrenset av bratte skrenter mot fjellområder innenfor eller isolerte fjell som rager opp ute på flaten. Bredden på strandflaten kan være betydelig i Nord-Norge og er særlig bred på helgelandskysten. Med en strandflate nær havnivå er det her et utall større og mindre øyer, holmer, skjær og båer med smale sund imellom.
Befolkning
Befolkningsutviklingen i Nord-Norge som helhet har i tiden etter siste krig vært svakere enn i landet som helhet med en synkende andel av landets befolkning som resultat. Men landsdelen hadde 12,3 prosent av landets folkemengde i 1946, var andelen sunket til 11,7 prosent i 1970, 10,4 prosent i 2000 og 9,2 prosent i 2018.
Den svake befolkningsutviklingen i Nord-Norge etter krigen gjelder alle de tre fylkene og også i et klart flertall av kommunene i landsdelen. Således hadde 63 av Nord-Norges 77 kommuner (kommunegrenser som i 2018) et lavere folketall i 2018 enn de hadde i 1950. Samtidig med tilbakegangen i folketallet i mange kommuner i denne perioden har landsdelen en del kommuner som har hatt en betydelig vekst. Dette gjelder i første rekke Tromsø, Bodø, Rana og Alta.
Tettstedsandelen i befolkningen har tradisjonelt vært relativt lav i Nord-Norge. I 1950 utgjorde den for eksempel 32 prosent her mot 51 prosent i landet som helhet, en forskjell på 19 prosentandeler, og blant landsdelene hadde Nord-Norge dette året den klart laveste andel av befolkningen bosatt i tettsteder. I 2018 var imidlertid andelen av befolkningen bosatt i tettsteder i Nord-Norge økt til 72 prosent mot 82 prosent i landet som helhet. Dette gir en forskjell i tettstedsandelen på ti prosentandeler i 2018 og viser at urbaniseringsgraden i Nord-Norge over tid har nærmet seg landsgjennomsnittet. Både en betydelig vekst i de største og mellomstore tettstedene og et stadig mer finmasket nett av mindre tettsteder over hele landsdelen har bidratt til denne utviklingen.
Les mer
- Norges geografi (SNL)
- Ottar (NBL)